Slik husker vi Roskilde 2017

ROSKILDE (Dagsavisen): Da Arcade Fire avsluttet årets Roskilde-festival med en konsert langt over kvalitetssnittet i «prime time» lørdag, var alle enige om at 2017 hadde vært en god festivalårgang. Muligens med unntak av de mange hundre som pakket sammen dyvåte soveposer og telt fulle av gjørme tidligere på dagen og stimet mot utgangene, på vei hjem til sin egen varme seng og noen trøstende ord fra curlingmødrene som allerede i festivalens oppvarmingsdager kritiserte festivalen for å ikke ta godt nok vare på barna deres. De frøs stakkar, og hadde ikke vett nok til å kle på seg selv.

Veldedighetsorganisasjonen Folkekirkens Nødhjælp svarte med å arrangere en støtteaksjon via en nettkampanje der man kunne bidra med et fast beløp til de av verdens borgere som virkelig har behov for hjelp, i flyktningleire og andre steder som når alt kommer til alt er noe helt annet enn en nordisk msuikkfestival. Til gjengjeld lovet organisasjonen og sende noen varme tanker til de nødstilte barna på Roskilde og deres bekymrede foreldre. Bare de første døgnene fikk siden over en million treff, og pengene strømmet inn. Årets debatt var der og da et faktum.

Les også: Roskilde for Skam og likhet

Les også: The Weeknd viste vei

Egentlig passet det godt. Roskildes tema for året handlet om likhet, med blant annet søkelys på flyktningsituasjonen. Fra scenene ble sosial samvittighet, politisk brodd og rettferdighetsprinsippet hamret inn i menneskemassene, som alt i alt besto av 130.000 publikummere samlet i det som for en uke hvert år framstår som Danmark fjerde største by. Hip hop-legendene Ice Cube og NAS lot ingen glemme politivolden og klasseskillene i USA, og Father John Misty var like harm som på Piknik i Parken i Oslo noen dager i forveien, da utbyttere, kapitalister og forkvaklede politikere fikk sitt pass påskrevet. Men det kokte også blant de mindre artistene på Roskilde. Princess Nokia er en klar utfordrer til hip hop- og trap-tronen med klare meldinger bakt inn vedrørende kjønn, likhet og respekt. Madame Gandhi er i samme klassen, en politisk spydspiss når det gjelder feminisme og forakt for USAs nye president.

Les også: Faderens piknik

Les også: Norsk i Danmark

Begges budskap gir imidlertid gjenklang i den tematikken heller ikke Roskilde-festivalen kommer seg unna – seksuell trakassering blant publikum, og voldtekter. Seks anmeldelser av sistnevnte ble årets fasit, ifølge festivalledelsen. I alle tilfellene skal gjerningsmann og offer ha kjent hverandre fra før, i motsetning til for eksempel overfallsvoldtektene som har ført til at festivalen Bråvalla i Sverige har bestemt seg for å kansellere neste års festival. At den danske avisa Politiken kjørte en serie med reportasjer der tidligere voldtektsofre på Roskilde-festivalen stor fram med sine historier, brakte tematikken opp i dagen under årets festival og satte dagsorden i den offentlige danske debattsfæren. At det skjer kriminelle handlinger når 130.000 er samlet under det som ut fra et ølkonsum som kan telles i et sjusifret antall liter og et ukelangt campingtilværelse som får middelaldervisjonene av skjærsilden til å fortone seg som et hageparty, er knapt til å unngå.

Les også: Foo Fighters kjempet og vant

Les også: Frokost i det oransje

Likevel framstår Roskilde fortsatt – med få unntak – som den mest fredelige og harmoniske festivalen som tenkes kan. En festival der folk tar vare på hverandre, hvor solidaritetstanken ligger langt framme i pannebrasken og festens positive sider overtar så snart noen prøver å lage kvalm. Et mer synlig sikkerhetsopplegg og politifolk med automatvåpen tilstede på festivalen endret ikke dette mønsteret, selv om synet for en til å tenke på at det politiske budskapet som kommer fra scenen har rot i en verden som er under kraftig endring. Mange artister pekte da også på fredsbudskapet som ligger i en fest som den Roskilde utgjør. Danske Savage Rose med Annisette i spissen tok det helt ut da de slapp en hvit due fra scenen som punktum på en av årets sterkeste konserter.

Les også: Ja, vi elsker Roskilde

Les også: Den gode festival-viben

De musikalske høydepunktene er mange, og i ettertankens klare lys kanskje så mange at den 47. utgaven av Roskilde-festivalen kan regnes blant de beste noensinne. Savage Rose er nevnt, som den store overraskelsen der 68-årige Annisette Koppel la sin stor stemme over et publikum der minst tre generasjoner brast i gråt, også takket være et fantastisk band i ryggen. The xx sto for en maktdemonstrasjon som vi bare kan håpe på at de kan gjenta på Øya senere i sommer, mens Dave Grohl og hans Foo Fighters viste at Roskilde fortsatt har rygg til å bære de aller største rockeeventyrene. Against Me avleverte kontant punkrock med sterkt kjønnspolitisk budskap, og innen samme sjanger ble Warpaint et klassisk bekjentskap som vel å merke ikke helt greide å bære den store scenen. I den andre enden av kvalitetssjiktet sto Angel Olsen for årets nedtur i en sur og kverulerende opptreden som med all tydelighet viste at en festivalscene i Skandinavia ikke var hennes førstevalg.

Les også: The xx, eksen og festen

Les også: Lover godt for Øya

I den mest kommersielle enden danset Tinashe seg inn i særlig de yngste publikummernes r ‘n’ b-hjerter. Halsey løftet den samme Arena scene som en fullgod oppvarming til lørdagskveldens avslutningsfest, mens Solange tidligere sto fram som en urkraft utenom det vanlige. Og så Lorde da, som ikke bare har stemmen men også utstrålingen, energien og låtene som gjør henne til en umiddelbar favoritt i sitt sjikt.

Svenske The Hellacopters ble gjenforent på Roskilde-festivalens nest største scene, og ingen kan posere som de svenske skittenrockveteranene, alt mens veteranene Anthrax og norske Blood Command i hver sin ende av den harde rockens skala stor for minneverdige konserter. Blant de norske viste Sigrid at det bor mye mer i henne enn glade hitbeskjeder som «Don’t Kill My Vibe», mens Cashmere Cat kom fram sammen med sola lørdag ettermiddag og levde opp til tittelen «Enda kulere Cat» som sto å lese i herværende avis. Han mistet riktig nok store deler av publikum til Ice Cube, veteranrapperen, skuespilleren og nøkkelpersonen med utgangspunkt i N.W.A. Han kom inn som erstatning for A Tribe Called Quest og viste seg tilliten mer enn verdig ut fra de minuttene undertegnede fikk med seg av konserten.

Les også: Enda kulere Cat

Les også: My sweet Lorde!

Vi kunne fortsatt i det nær sagt uendelige, men bare nevner at veteranene Jesus And The Mary Chain steg ut av tåken også i Roskilde med en lysende konsert et par netter før de sto på scenen i Oslo, et band som i all sin særegenhet viser at det kan skapes medrivende skjønnhet med utgangspunkt i det fordreide, det kvernende og det disharmoniske gitarveldet som dette mørkebandet har stått i spissen for siden midten av 1980-tallet. I en tid da pastellfargene fra samme tiår dominerer det folkelige motebildet, ikke minst på festivalene, er det godt å erfare at dette gjenfunne tiåret bød på langt dystrere saker, oppløftende de også slik depressiv storhet bare kan være. Det må bare en Roskilde-festival til for å minne oss på det.

Les også: Forvrengt mørke

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen