Slik er nye Nasjonalmuseet – bli med på innsiden

Endelig er Nasjonalmuseets ørkenvandring over. Endelig kan man igjen oppleve den norske kunsthistorien på nært hold. Det skjer i rom etter rom i det store utskjelte bygget på Vestbanen i Oslo, tegnet av arkitekten Klaus Schuwerk som mildt sagt har bidratt til støyen rundt Nasjonalmuseet nå like før åpningen 11. juni. Han kan være så misfornøyd han bare vil.

Hva han mener betyr lite når du kommer på innsiden og ser norske kunstikoner og ukjente perler side om side. Og ikke bare det, når det nye Nasjonalmuseet åpner vil man se effekten av å samle hele den store samlingen med alt fra Tidemand og Gude til Munch, Bjarne Melgaard og Grete Prytz Kittelsen under samme tak. Argumentene mot sammenslåingsprosessen av de fire museene Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Kunstindustrimuseet i Oslo og Norsk Arkitekturmuseum har vært sterk siden den startet for 20 år siden.

Prosessen kulminerer nå i den nye 56.000 kvadratmeter store bygningen Nasjonalmuseet, med en prislapp på over 6.1 milliarder kroner. Det samler alle instansene så nær som Arkitekturmuseet under samme tak, og det er ikke vanskelig å spå at det blir en publikumsmagnet av internasjonalt format.

Diskusjonene og synsingen rundt bygget og sammenslåingen vil selvsagt fortsette lenge ut over åpningen, som skjer to år på overtid. Det vil ikke være vanskelig å finne ting å sette fingeren på, både hva gjelder organisering, utvalg og arkitekturen, og de følelsesstyrte ordene «stygt» og «pent» vil brytes mot fagterminologien.

Men uansett vil mange føle at dette blir som å komme hjem, og er man glad i norsk kunst- og kulturhistorie, gjerne sett i et internasjonalt perspektiv, kan inntrykket av samlingen slik den nå presenteres ta pusten av noen hver: «Brudeferden i Hardanger», «Vinternatt i Rondane» og «Skrik» selvsagt, men også Kitty Kielland, John Savio, Hannah Ryggen, Theodor Kittelsen, Per Inge Bjørlo, Kjartan Slettemark, Mathis Faldbakken, Torbjørn Rødland, Arne Korsmo, Sverre Fehn, Inga Salo Jæger, Gerhard Munthe, Torbjørn Kvasbø og albumomslaget til Mayhems «De Mysteriis Dom Sathanas» med Nidarosdomen. For å nevne en brøkdel.

Bjørn Carlsens «Kadaveret suges» har nå fått en framtredende plass, det samme har Bjarne Melgaards såre «Lightbulb Man». Å se noen av våre mest betydningsfulle verk innen norsk samtidskunst i ett rom, for så gå inn i nasjonalromantikkens ikoner i det neste, gir mening. Men allerede i inngangspartiet blir man stående ved Maret Anne Saras «Pile o’Sápmi», et av de mest betydningsfulle kunstverkene i nyere tid som gjennom den sentrale plasseringen i Nasjonalmuseets vestibyle løfter fram den samiske kunsten også på overordnet vis.

Man kan fortsette i det uendelige, via rom på rom med det være seg kinaporselen eller rojale kjoler. Malerier, installasjoner og gjenstander. Mange av dem har aldri vært utstilt permanent før, andre har vært borte fra offentligheten siden den mørke januarhelgen i 2019 da Nasjonalgalleriet som institusjon ble en saga blott. 6.500 gjenstander er på plass, et imponerende antall, og likevel bare en liten del av museets totale samling på rundt 400.000 gjenstander.

Da Nasjonalgalleriet lukket dørene hadde allerede Kunstindustrimuseet og Samtidskunstmuseet vært stengt i henholdsvis tre og to år. Nå er alt samlet under ett tak i nye Nasjonalmuseet. En av de aller viktigste brikkene i det nasjonale byggverket Norge, deler av den borte fra offentligheten i inntil seks år, åpner endelig igjen og med det også vår felles bevissthet og synlige arv.

Nasjonalmuseets ledelse har i mellomtiden vist en så defensiv holdning til sitt oppdrag som norsk kunsts fremste, største og viktigste institusjon, at det grenser til arroganse. Sett i forhold til for eksempel Munchmuseet som greide å holde åpent og arrangere utstillinger gjennom hele flytteprosessen fra Tøyen til Bjørvika, har Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo og museets styre sviktet når det gjelder å gjøre Norges største og mest betydningsfulle samling innen kunst, arkitektur og design tilgjengelig for offentligheten. Forvaltning og utvikling er ikke like avhengig av åpne dører, så først da åpningen av det nye museet nok en gang måtte utsettes på grunn av pandemien, valgte de å sende Brudeferden ut på Norgesturné og gjøre noen verker fra samlingen ellers tilgjengelig på andre arenaer i fjor sommer.

Det var en fattig trøst. Nettopp derfor er det så overveldende og sterkt når man endelig står på innsiden av nye Nasjonalmuseet og forsøker å ta inn over seg mengden og massene ikke bare veid i form av den steingrå kolossen av et museumsbygg, men også hva norsk kunst faktisk er og hva den symboliserer og betyr for oss når den fordeles på hele 86 forskjellige rom over to etasjer. I tillegg kommer en rekke andre visningsrom, ikke minst den store Lyshallen der åpningsutstillingen «Jeg kaller det kunst» møter nybyggets første publikummere med 150 verk av kunstnere som da prosjektet ble planlagt ikke var innkjøpt.

I Søylerommet finner man internasjonal kunst formidlet gjennom den omstridte avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-familien. Mindre kontroversielt er den temporære «Østenfor sol og vestenfor måne»-utstillingen, med Erik Werenskiold og Theodor Kittelsens tegninger. Og apropos har museet et eget eventyrrom med Kittelsen sentralt.

Selve bygningen sett utenfra har måttet tåle massiv negativ omtale i løpet av oppføringstiden, det samme har den meningsløse NAM-logen som er som klistret på skiferfasaden, men kommer man på innsiden blir inntrykket et annet. Det er bokstavelig talt solid, hvor kvalitet, løsninger og slitesterke materialer indikerer at dette er bygd for kommende generasjon. Det tilbaketrukne inngangspartiet fra museumsplassen mot sjøsiden åpner opp i en stor, luftig, oversiktlig og monumental vestibyle, og innover derfra følger man oppdalsskiferens gnistrende grå linjer også på innsiden inn mot de store trappegangene opp til annenetasje eller inn mot verksteder og visningsrom på første plan.

Skiferen er mektig og rå, marmoren innimellom danner kontraster. Bronseinnslagene og eikegulvene i utstillingsrommene gir varme i det ellers kalde og ru, mens tyske sandsteinsgulv i de store publikumsarealene tåler vekten av millioner besøkende. 18 rom med design fra før 1900, 12 rom med design fra 1900 fram til i dag, blant annet god plass for norsk motedesign fra blant andre Per Spook side om side med de kongelige kjolene og Peter Dundas kjoler sydd for Michelle Obama og Kim Kardashian.

Det er store kontraster mellom rommet som er blitt døpt «Rusk og rask som kalles kunst», med tidlig norsk konseptkunst, og, la oss si «Munch-rommet», eller rommene om man regner med det lille «forværelset». Her henger Nasjonalmuseets ikoniske Munch-samling med blant annet «Skrik», «Madonna», «Livets dans», «Melankoli», «Det syke barn», «Pikene på Broen». Mer i hjertet av bygningen kommer man ikke, også av sikkerhetsmessige årsaker, men her vil mange også få tårer i øynene. Ikke bare av kunstverkene, men også av at nettopp dette rommet gir en fornemmelse av det gamle Nasjonalgalleriet både hva gjelder fargepalett, stemning og opphengning. Det samme kan knapt sies om Langaard-rommet med europeiske kunstikoner.

Norsk keramikk fra Andreas Schneider til Steinar Haga Kristensen og Torbjørn Kvasbø, deler scene med porselenet fra Kina. Her er stor plass viet mange aspekter ved norsk interiør-, møbel- og industridesign, med fine detaljer som en kopi av Terje Ekstrøms tegnekontor rundt tiden da han designet for Hellegjerde. Også Arne Korsmos design og utstillingsinteriør fra 1930 for Elise og Louis Benjamins butikk «Petit Art», som ble konfiskert av nazistene, er stilt ut under vignetten «Design og krise». For øvrig har mange av rommene slike «vignetter», ikke alle like selvforklarende, men likevel med den funksjonen at de åpner for stadige utskiftninger og uttrykk.

Rommet «Etter den store katastrofen» er på sin side viet kunsten som oppsto etter andre verdenskrig, kunst som bare noen år i forveien ble beslaglagt og forbudt som «entartete kunst». Fine konserverende detaljer finner man også i opphengningen, som i den framskutte presentasjonen av Hannah Ryggens sterke krigsmareritt «Henders gru», «Evig aktivist» og «Gru», hvor de skjøre veggteppene «ligger» i oppreiste montre.

Når man kommer ut på taket, som også brukes som visningsarena, nå ved åpningen tilknyttet «Jeg kaller det kunst», tegner bygningslinjene seg tydelig i landskapet. Mot festningen, mot Rådhuset og mot Aker Brygge. Her oppe kjenner man virkelig «tyngden» og fornemmer størrelsen på nasjonalmuseets fysiske eksteriør, men det ruver ikke i høyden. Igjen er detaljene fine. Små «steinparker» og alkover i bygningsmassen huser skulpturer som man kan se ovenfra eller oppleve gjennom vinduer fra innsiden, blant annet av Aase Texmoen Rygh, mens Siri Aurdals monumentale og likevel flortynne «Bølgelengder» er en sterk opplevelse sett fra taket.

For å komme dit går vi opp til Lyshallen, med sin viltvoksende åpningsutstilling kuratert etter «det får bære eller briste»-metoden. Lena Trydals allerede herostratisk beryktede malerier av den norske kongefamilien er noe av det første som fanger øyet i det man kommer opp i rommet, og man skal være konservativ av en hittil ukjent grad om man lar seg provosere eller støte av dem.

Selv med 150 kunstverk utstilt ser man hvilket fantastisk visningsrom Lyshallen er blitt, og det er ikke fritt for at man allerede fantaserer om hvordan den store Frida Kahlo-utstillingen for eksempel vil fylle dette store, luftige og tøyelige flerbruksrommet når den tid kommer. Og det er det som er nøkkelen til det nye Nasjonalmuseet, det er bygd for framtiden for å vise både fortiden, samtiden og tegnene til det som skal komme. Den norske kunstarven er endelig kommet i hus, og nå er det opp til oss, Staten som økonomisk premissleverandør og museets ledelse å forvalte ansvaret det er å holde det levende i et uoverskuelig framtidsperspektiv.

Se flere bilder fra nye Nasjonalmuseet her:

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen