Skriket fra tilintetgjørelsen

Skuespiller Ine Marie Wilmanns kraftprestasjon bidrar til at en viltvoksende og litt ufokusert tekst om tap i både personlig og overført betydning, løftes opp på et fascinerende plan. Dramatiker og scenekunstner Sara Li Stensruds fremste verktøy er antydningene som ligger på det innforståtte, sterkt sanselige og abstrakte planet. «Stumfilm» som teater handler om assosiasjoner over tapte illusjoner, over fortidens forhåpninger om en bedre framtid, over undergangens konsekvenser. I kjernen blir det ikke minst en allegori over hvordan menneskeheten fortærer de siste forutsetningene som kunne berget oss fra klimakrise og undergang.

«Stumfilm» er en monolog, grovt inndelt i tre akter, en prosatekst i tematisk samsvar med Stensruds debutroman av året, «Ting du kan røre» (Forlaget Oktober), hvor hun bruker mange av de samme begrepene rundt higet etter nærhet og mykhet. Men også fortellermessige referanser fra horrorfilmens estetikk, om man tenker i retning «Nattsvermeren» og andre filmer hvor selve beskrivelsene av den sadistiske seriemorderens tortur- og drapsmetoder skaper begreper om makt og redsel for fortapelse på et dypere plan.

Rebekka Nilsson på regi