Skrik, skrål og en halv katt

En mann (Kyrre Hellum) kjører ved et uhell over en katt som blir delt i to, og drar for å spille tennis for å avreagere og hvile etter sjokket han har fått. På tennisbanen møter han sin faste makker (Oddgeir Thune), og snart får de selskap av en ung, singel kvinne (Marie Blokhus), som tilfeldigvis (eller ikke) har mistet katten sin. Dette er utgangspunktet for Petter S. Rosenlunds stykke «Sudden death», med urpremiere på Det Norske Teatrets Scene 3 i regi av Sigurd Ziegler. Det Norske Teatret reklamerer så fint med at dette er «ei forteljing om fornekting og livets svikefulle dramaturgi», «om korleis historiene vi fortel kvarandre om livet [---] skapar forventningar som kanskje ikkje stemmer heilt overeins med verkelegheita.» Og akkurat det samme kan man nok si om teatrets beskrivelse av forestillingen. For her skapes også noen forventninger som ikke innfris i virkeligheten.

Petter S. Rosenlund er en rutinert manusskribent med en lang merittliste som inneholder både film- og TV-suksesser, priser og internasjonal oppmerksomhet for manus han har skrevet. Det er ikke annet enn naturlig at man møter denne forestillingen med en antakelse om at her vil vi få oppleve en godt snekret fortelling med en viss relevans. Dessverre faller enhver antakelse jeg måtte ha, til jorden. Og det ganske hardt. For «Sudden death» er så mye surr, så mye skrik og skrål, og alt går inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre.

Det er selvsagt ikke manus alene som gjør at denne forestillingen ikke fungerer. Regissør Sigurd Ziegler har også en finger med i spillet, og jeg sitter igjen med følelsen av at han med alle mulige midler har prøvd å løfte et manus som egentlig ikke er spesielt morsomt, til å bli det på scenen. Det oppleves som kunstig og kladdete.