«Skomakergata» slår et slag for kosen

Mange av oss som vokste opp med «Jul i Skomakergata» har et nostalgisk forhold til de sporadiske reprisesendingene av denne koselige NRK-julekalenderen. Ja, det var skikkelig stusslig at Jon Blund bare leste opp sitater fra FNs internasjonale barnerettighets-charter, fremfor å vise tegnefilmer sånn som i andre, normale land. Men NRK er NRK. Ville du se «Scooby-Doo» og «Tom og Jerry» var du pent nødt til å stå opp grytidlig og skru over til svensk TV, for den norske statskanalen nektet plent å underholde ungene med den typen skadelige vederstyggeligheter. «Jul i Skomakergata» var gammelmodig selv da serien først ble vist tilbake i 1979, men det var samtidig en sentral del av sjarmen som gjør den såpass tidløs. Manusforfatter Bjørn Rønningen skapte en etterkrigs-fantasiverden som aldri fantes, men som var så fordømt koselig at den ikke engang lot seg sverte av utallige småsnuskete parodier.

NRK sluttet så vidt jeg vet å vise «Jul i Skomakergata» tilbake i 2003 (med begrunnelsen at serien «ikke lengre er relevant for unge»), og litt har jo forandret seg på tjue år. I dag ville kanskje den barnekjære skomakeren ha blitt kansellert etter å ha utsatt stakkars Stine for uønsket kos og klemming. Føles fortsatt ikke helt innafor at han kalte den lille jentungen for «veslekjæresten min». Det er uansett åpent for debatt hvor nært forhold de siste generasjonene egentlig har til Jens Petrus Andersen. Men hvem vet, kanskje foreldrene til noen av dem trumfet igjennom at familien ser serien på NRKs nett-TV i romjulen, eller i det minste tvang dem til å se noen YouTube-klipp.

Årets filmversjon krever uansett ingen nær kjennskap til julekalenderen, siden «Den første julen i Skomakergata» er en «prequel» som forteller opprinnelseshistorien til skomaker Andersen. Nå spilt av Kåre Conradi, som muligens er det nærmeste vi kommer Henki Kolstad i dag. Dette er ikke helt den lune skomakeren vi (voksne) husker, men er gretten grinebiter som har mer til felles med Grinchen. Historien utspiller seg i desember 1945, mens det norske folk forbereder seg å feire jul for første gang siden frigjøringen. Åpningsteksten understreker at filmen bare er inspirert av TV-serien, noe som gir dem litt alburom til å forandre en del ting. Så den snakkende tøffelen Tøfflus og dukkefeen Jon Blund er fraværende.