Skjærer Jon Fosse inn til beinet

BERGEN (Dagsavisen): «Stengd gitar» fra 1985 er blant Jon Fosses mørkeste romaner, og det sier ikke så rent lite. To år før hadde han debutert med «Raudt, svart» til overstrømmende kritikker, og med denne påfølgende tilstandsrapporten fra en avgrunnsterskel befestet han posisjonen som en av sin generasjons mest særegne fortellerstemmer. I regissør Fredrik Longvas iscenesettelse er «Stengd gitar» intensiv og beksvart, hjerteskjærende og vond, men også provokativ og bildesterk som en mytisk og på samme tid eksistensiell fortelling med evig aktualitet.

Boken er i hovedsak bygd opp som et indre tankespinn hos en ung alenemor som opplever at døren til leiligheten smeller igjen bak henne når hun er ute med bosset. Inne ligger hennes ett år gamle sønn i sprinkelsengen og gråter. Hun trenger bare å finne vaktmesteren for å få låst opp døren, men i stedet hører hun sine egne steg på vei bort, på vei til å treffe broren, allerede godt på vei inn i et sammenbrudd der tyngden av tiden som har vært og hennes egen angst og indre konflikt blir for overveldende.

Regissør Fredrik Longva har beholdt den stramme indre dialogen i sin oppsetning, som er dramatisert som en monolog akkompagnert av gitar. «ein svart gitar. sender breie fargar gjennom kroppen», som det heter hos Fosse. Knappe punktum. Små bokstaver. Det lille som er av samtaler i boken er her skrellet bort, det samme er navn og en rekke situasjoner og personer. Tilbake står det avkledde sammenbruddet og tankeflommen som sender den unge moren fram og tilbake foran den stengte døren med ungen som griner innenfor, fram og tilbake mellom nåtid og minner, om moren og faren og presten og læreren og han som hun ble med den gangen, faren til barnet som hun kanskje, kanskje ikke skal møte igjen. Alt det som har beseglet hennes skjebne.