Skarpslipt drama om sorg og blodhevn

Det er ikke akkurat løssluppent splatterteater vi er vitne til, men blodet flyter likevel i strie strømmer i Det Norske Teatrets oppsetning av «Oresteia». Den greske hærføreren og dramatikeren Aiskylos skrev den tredelte tragedien i år 458 før vår tidsregning. Her kommer den «i ein versjon» av Jon Fosse i anledning Fossefestivalen, altså nyskrevet og som en urpremiere. Sett opp mot originalmanuskriptene er den tekstknapp, men oppsetningen er desto mektigere, sylskarp i sine beste øyeblikk, stramt utflytende i andre. Og slett ikke uten regissør Eirik Stubøs trang til store musikalske sprang samt dynamiske bruk av tablåer og overtydelig symbolestetikk. Det er Stubø på sitt aller beste, men også på sitt mest kompromissløse. Det brister, men bærer.

Opprinnelig skulle «Oresteia» åpnet Fossefestivalen i 2021, men kom aldri til premiere på grunn av teaterstreiken. Nå settes den opp med dels andre skuespillere enn de opprinnelige. Det er ikke lett å vite om den også har endret seg på annet vis, men den stramme regien og den minimalistiske, likevel monumentale scenografien ligger like fast som Jon Fosses nådeløst retoriske spørsmål lagt i munnen på Oddgeir Thunes blodhevndrevne Orestes: «Kven slepp unna sorg og smerte. Kven er lykkelig ifrå fyrst til sist?».

Forestillingens tre deler har her fått titlene «Agamemnon», «Orestes» og «Atene». Den første delen omhandler kong Agamemnons (Bjørn Skagestad) hjemkomst til Argos etter å ha seiret i Troja-krigen. Agamemnon ledet hæren mot Troja etter at prins Paris av Troja stakk av med den skjønne Helena, kona til Agamemnons bror Menelaos. Aiskylos’ «Orestien» er skrevet både som et realistisk oppgjør med blodhevnen gjennom de påfølgende begivenhetene i lys av rettsstatens skjøre begynnelse, og et sammensatt spinn over myter og sagn fra den greske gudeverdenen.