Sjarmportrett av en alderdom

«Herr Knapps uforrettede saker» er en syltynn roman, proppfull av vidd, paradokser, ordspill og sviende bemerkninger om livet i sin alminnelighet og gamlinger i særdeleshet. Underveis i boka får du lyst til å le, men ender med å gråte. Som hovedpersonen Manfred Knapp selv, som plutselig en dag strigråter i bøtter og spann.

Dette er ingen handlingsmettet roman, snarere en type dagboksnotater, inndelt i korte avsnitt på fire fem sider viet dagliglivets mange utfordringer, overraskende utspill og innspill. Det hele foregår i pandemiens innestengte dager. Hovedpersonen Manfred Knapp, enslig pensjonist med en farlig diagnose lurende i postkassa, blir sett både utenfra og innenfra. Den velvillige fortellerstemmen viser ham fram i sin stoiske prakt og sin menneskelige tilkortkommenhet. Knapp er «en mann som aldri klager, bare i enerom». Han har fått en kreftdiagnose og forstår at tiden er «knapp», men likevel tilstrekkelig til en nødvendig opprydding.

Som litterær type er Manfred Knapp en familiær figur i Lars Saabye Christensens univers. Den engstelig tilbaketrukne, med alle følehorn ute, en skarp observatør med treffende og noen ganger stikkende bemerkninger til myndigheter og samfunnsmaskineri. Kanskje kan han ligne litt på Kjell Askildsens mange ensomme mannlige novellefigurer, men fritatt deres mest misantropiske sider. Manfred Knapp lar seg bløtgjøre, til tider i bokstaveligste forstand. Som når han plutselig en dag får hjemmehjelp som kontant befrir ham for hullete sokker og plasserer hans gamle føtter i varmt vann med etterfølgende negleklipp. For øvrig en av romanens ømmeste og nydeligste kapitler, med et lite tilsig av litterær fryd over Hamsuns naturglede.