«Sister Act» er ingenting å rope halleluja for

Det er en gåte at produksjonsselskapet Taran velger å sette opp musikalen «Sister Act», en musikal basert på en ganske tilårskommen Hollywood-komedie med Whoopie Goldberg fra 1992. Riktignok ble filmen laget i en tid da Hollywood virkelig klarte å lage både lune og familievennlige komedier, men for å ha et forhold til filmen, må man i alle fall ha passert førti. Musikalen er nyere, fra 2006, og mens den ble hjertelig mottatt på Broadway, fikk den en litt kjøligere britisk mottagelse etter West End-premieren i 2009. Men man kan jo lure på hvorfor Taran ikke har valgt en mer klassisk musikal, som «Little Shop of Horrors», som har musikk av den samme legendariske Alan Menken som også står for musikken til «Sister Act».

Svaret må være at «Sister Act» innbyr til å skape shownumre av Las Vegas-karakter. Og det er nettopp sang- og shownumre som på et eller annet vis har reddet flere av musikaloppsetningene til Taran på Chateau Neuf de siste årene. Men denne gangen redder de ingen verdens ting. Dette er en forestilling som det gjør riktig vondt i teaterhjertet å se. Såpass vondt at syngende nonner i glitrende gevanter ikke gjør noen forskjell fra eller til.

Plotet i «Sister Act» er dette: Klubbsangerinnen Deloris van Cartier (Anna-Lisa Kumoji) ser kjæresten Curtis (Kevin Mbugua) drepe en annen mann og trenger vitnebeskyttelse før rettssaken starter. Politimannen Eddie (Thomas Stokke) foreslår å sende henne til et nedstengningstruet kloster, der Deloris (nå som søster Mary Clarence) får bli en del av klosterets nonnekor. Det går som det må gå: Koret forvandles fra en grå, ustemt masse til en glitrende hærskare med store stemmer, klosteret reddes, kjeltringene blir tatt og alle hjerter gleder seg til slutt.