Siste stikk fra «Halloween»

Den maskerte monster-massemorderen Michael Myers er en seig fysak å få has på, og har en lei tendens til å gjenoppstå uansett hvor mange strikkepikker man stikker i halsen hans. I årenes løp har han blitt skutt på kloss flere dusin ganger, brent, sprengt, grillet, lemlestet og halshugget – uten at det har hjulpet nevneverdig. Men som tittelen hamrer inn er «Halloween Ends» den definitive slutten, i alle fall på regissør David Gordon Greens trilogi. For det viser seg at Michael Myers faktisk har en svakhet: hans kryptonitt er Hollywood-kontrakter. Produksjonsselskapet Blumhouse har bare lisensiert «Halloween»-rettighetene til tre filmer, så serien ender her. I alle fall fram til noen andre bestemmer seg for å gjenopplive Myers igjen.

Det er sikkert like greit. Forgjengeren «Halloween Kills» (2021) var et skuffende svakt og ufokusert midtparti, som knapt hadde historie nok til en halv film. «Halloween Ends» overkompenserer med minst to forskjellige historier på en gang. Man sitter igjen med følelsen av at David Gordon Green i ettertid kom opp med en skikkelig god idé på hva den andre filmen i trilogien egentlig burde ha vært, og deretter presset den ideen inn i manuset til tredje film. Så på den ene siden avsluttes Laurie Strodes (Jamie Lee Curtis) livslange tvekamp med Michael Myers (Nick Castle/James Jude Courtney), mens et nytt sidespor utforsker dysfunksjonelle parforhold og hvordan ondskapen gjenskapes i nye former.

Green har ramset opp inspirasjoner som John Carpenters «Christine» og slasherfilmen «Butcher, Baker, Nighmare Maker» (eller «Night Warning», som filmen het på video i Norge før den ble totalforbudt). Innflytelsen til dem begge kan merkes i «Halloween Ends», som er en ganske annen film enn forgjengerne. Den når ikke høydene til første film, og ikke de lave bølgedalene til den andre – men våger å ta noen uventede retninger, og trosser stanakket forventningene til hardbarkede «Halloween»-fans.

Fire år har passert siden Michael Myers smøg seg tilbake til mørket og forsvant sporløst, etter å ha myrdet Lauries datter Karen (Judy Greer). Hun har valgt å danne fred med fortiden, på et vis. Laurie har kjøpt seg et koselig hus sentralt i Haddonfield, der hun prøver være en bestemor for det foreldreløse barnebarnet Allyson (Andi Matichak). Hun er tørrlagt, har farget håret blondt, prøver å bake kaker og jobber med en selvbiografi. Flørter keitete med den pensjonerte visesheriffen Frank Hawkins (Will Patton) når de ser hverandre på det lokale supermarkedet. Gjør sitt beste for å være normal, selv om enkelte i nærmiljøet fortsatt klandrer Laurie for å ha provosert fram mordene som hjemsøkte Haddonfield.

Det er imidlertid vanskelig å finne roen mens Myers fortsatt lurker der ute et sted, og hjembyen er fremdeles infisert av en uhåndgripelig ondskap. Traumene kan fortrenges, med de forsvinner aldri helt. Noe som leder oss til en ny hovedperson: den sympatiske studenten Corey Cunningham (Rohan Campbell), som i filmens prolog blir rekruttert på kort varsel for å være barnevakt under Halloween-kvelden 2019. Rampete bøllestreker leder til en tragedie, mens Corey blir beskyldt for barnedrap. Og selv om Corey senere blir frikjent av retten er han allerede dømt av befolkningen i Haddonfield. I fraværet av Michael Myers blir Corey byens nye busemann: et utstøtt mobbeoffer som er i ferd med å nå bristepunktet. I et svakt øyeblikk tar Laurie ham under vingen, og introduserer Corey for barnebarnet Allyson. Skadede mennesker har en lei tendens til å bli tiltrukket av hverandre, og Allyson blir umiddelbart betatt – uten å ane hvor skadet og ute av kontroll Corey egentlig er.

I mellomtiden, i et avløpsrør klovnen Pennywise ville ha funnet skikkelig hjemmekoselig, venter Michael Myers på noen som kan vekke ham fra dvalen. Kanskje en dypt skadet person som er verdig til å fortsette hans harde arbeid med å bremse befolkningsveksten i Haddonfield? Herfra tar «Halloween Ends» noen interessant vendinger, og David Gordon Green er smart nok til å vite at vi fort kan forutsi hvor handlingen er på vei – så han slenger inn noen sprø skruballer, som sørger for at vi holdes i uvisshet. Det er lett å sette pris på at «Halloween Ends» våger å gå stikk i strid med forventningene, og gjøre noe annerledes med en velbrukt formel. Men det er strengt tatt ting som burde ha blitt gjort på et tidligere tidspunkt, og ikke i en film som skal nøste opp alle de løse trådene i en trilogi. En av disse historietrådene får en bråstopp som ikke føles særlig tilfredsstillende, og blir aldri tilstrekkelig utviklet til å legitimere at så mye av spilletiden vies til dette sidesporet (ja, jeg prøver å manøvrere meg smidig unna spoilersonen her).

Michael Myers forsvinner litt oppi det hele, og David Gordon Green over-kompliserer det som burde ha vært en mye mer fokusert og minimalistisk historie. I likhet med de to første filmene får man fornemmelse av at en del ting har blitt restrukturert på klippebordet, og at enkelte scener har blitt ofret for å presse spilletiden ned til rett under to timer.

Til gjengjeld er «Halloween Kills» betydelig strammere fortalt enn forgjengeren, og introduserer noen snedige ideer. Det er dessuten en film som lever opp til tittelen, og gir en krystallklar og definitiv slutt på Laurie Strodes snart 45-årige lidelser. Akkurat hvor tilfredsstillende denne slutten er vil sikkert bli et tema for heftig debatt blant fansen, men den slenger døren hardt igjen for en fortsettelse. Og låser deretter døren, forsegler den med murstein, dekker med sement og klistrer et tykt lag med tapet foran den. Så hvis noen akter å fortsette «Halloween»-serien etter dette er de pent nødt til å starte helt på nytt – men det har jo allerede skjedd noen ganger tidligere.