Kultur
Sensasjonen fra Grammy-showet: Tracy Chapmans stille revolusjon
Grammy-showet forleden førte til et stort oppsving i interessen for Tracy Chapman. En av de store overraskelsene etterpå var å bli minnet om hvor stor hun var på slutten av 80-tallet. En annen å innse at mange ikke visste hvem Tracy Chapman er.
Tracy Chapman på Wembley Stadion 16 april 1990, under en stor feiring av løslatelsen av Nelson Mandela. Hun framførte blant annet "Freedom Now" til ære for hovedpersonen.
MARTIN CLEAVER
I fjor fikk den amerikanske countrysangeren Luke Combs en av årets store hits i USA med sin versjon av «Fast Car». Opprinnelig spilt inn og utgitt av Tracy Chapman i 1988. En rørende drøm om bedre tider, om å komme ut av fattigdommen, og ikke minst finne et sted å bo. Sangen er ikke akkurat blitt mindre aktuell i de 36 årene som har gått siden den ble til.
På det store Grammys-showet framførte de to den sammen for første gang, og rørte publikum til tårer. Combs var ikke så rent lite rørt selv. «Finn noen som ser på deg slik som Luke Combs ser på Tracy Chapman» sto det i et kommentarfelt. På tross av det stjernespekkede showet var det vel bare Taylor Swift man snakket mer om etterpå. Swift selv reiste seg i salen og sang med til «Fast Car» i fem minutter.
Tracy Chapman var 24 år gammel da hun i 1988 ga ut sitt første album. Det fikk umiddelbart stor oppmerksomhet. Jeg tar det ut av hylla igjen, og finner det opprinnelige presseskrivet inni, fra det nyopprettede norgeskontoret til plateselskapet WEA (Warner/Elektra/Asylum). «En gang iblant dukker det opp et talent som får en til å spisse ørene litt ekstra», er den første setningen. Denne gangen holdt markedsføringen det den lovte. Jeg henter fram oppfølgeren «Crossroads» fra året etter, også den med presseskriv, der det meldes om nærmere 10 millioner solgte eksemplar av debutalbumet, 80.000 av dem i Norge. Albumet gikk til topps på salgslistene i de fleste vestlige land. I Norge måtte hun riktignok se seg slått av Jahn Teigens «Klovn uten scene».
2 måneder
20 kr
20,-
KJØP