Sengen brenner fortsatt

Coleen Hoovers romantiske såpeoperaroman «Det ender med oss» har flere overflatiske likhetstrekk med «Twilight»- og «Fifty Shades of Grey»-seriene. Alle ble fenomenale salgssuksesser i en tidsalder der stadig færre tar seg bryet med å kjøpe bøker, og tiltrakk seg en fanatisk fanbase med (i hovedsak) kvinnelige lesere. Disse romanene har dessuten til felles at de uansett litterær kvalitet har gjort forfatterne søkkrike. Det var nærmest selvskrevent at historien før eller senere ble filmatisert, så det føles som en liten velsignelse at Coleen Hoover selv ikke har vært aktivt involvert i å skrive manuset.

Isteden er «Det ender med oss» skapt av talentfulle folk som ser ut til å være helt innforstått med bokens svakheter, og skjønner akkurat hvor absurde noen av elementene i historien er – så de har lirket inn noen selvironiske kommentarer som motvekt for alle klisjeene. Ja, det er selvfølgelig ufrivillig festlig at en hovedperson døpt Lily Blossom Bloom driver en blomsterbutikk, og blir kurtisert av to kjekkaser med de usannsynlige navnene Ryle og Atlas. Men «Det ender med oss» er i det minste i besittelse av tilstrekkelig selvbevissthet til å gjøre narr av det selv.

ette vil ikke akkurat appellere til oss som har en instinktiv motvilje for «han slår meg fordi han elsker meg»-kjærlighetshistorier der helt perfekte kvinner faller for sosiopatiske skittstøvler, men «Det ender med oss» prøver i alle fall å ta opp et tema forfatteren har personlige erfaringer med; partnervold og hvordan barn fra hjem preget av mishandling så ofte gjentar den samme syklusen når de vokser opp. Så oppi all romantikken har dette et snev av hjemmevold-klassikeren «Den brennende sengen». Pappa banker mamma i en Home & Cottage-sofa, til tonene av Taylor Swift.