Scener fra et jævelskap

Ingen kan gi ordet «lykke» beskere smak enn Jon Øigarden når ekteparet i «Dødsdansen» reviderer sine egne opp- og nedturer. Oppturene er forresten irrelevante, om de noensinne har vært til stede i de 25 årene de har holdt sammen. Nedturene derimot, er som forrevne stup. Hatet, forakten og bitterheten har skapt et fryktbetinget avhengighetsforhold som i enkelte stunder muligens kan forveksles med en slags kjærlighet. De har i hvert fall fått barn, men også de har de brukt som brikker i det nedrige spillet seg imellom. Nå har de sendt dem bort. Tilbake står «Dødsdansen», August Strindbergs infernalske portrett av et ekteskap hvis eksistensgrunnlag er basert på gjensidig forakt og ødeleggelse. I Marit Moum Aunes oppsetning på Nasjonalteatrets scene Torshovteatret finner jævelskapen nye dybder, og dødsnærværet forsterkes av blomstene rundt scenen som minner påfallende om bårebuketter.

Den utstøtte kapteinen Edgar (Jon Øigarden) og kona Alice (Pia Tjelta), en gang en lovende skuespiller, bor på en øy i et lite kystsamfunn som de har gjort enda mindre for seg selv ved å komme på kant med samtlige av sine sambygdinger. Av 25 års ekteskap er det bare giftig slagg igjen, og alt Edgar og Alice makter er å gjøre hverandre og alle andre vondt. Til gjengjeld er vondskapen så intens at den for lengst har gått over i ren ondskap, og det er i dennes hvitglødende midte at vi som publikum kastes inn når vi sitter ringside til dramaet som utspiller seg i Torshovteatrets intime amfi. Idet de kommer på scenen hører vi den dumpe lyden av musikk, fest og dans, et selskap langt borte de ikke er invitert til. Deres egen «dans» har imidlertid et fast mønster. Det er dem mot alle andre, mot «rasket». Samtidig ødelegger de hverandre med stikkende beskyldninger og foraktfullt nag marinert i gjensidig avsky og whisky. Strindbergs «Dødsdansen» er helvetes forgård til «Hvem er redd for Virginia Woolf», en samlivsorientert tungvektskamp hvor hanskene for lengst er kastet.

Når Kurt (Thorbjørn Harr), Alices fetter og Edgars gamle venn kommer tilbake etter flere år i USA, øyner begge ektefellene på egoistisk vis en vei ut av dansen. Kurt er den som i sin tid brakte de to sammen, men han har også ballast med seg som trekker han ned i pølen av fiendtlighet og glødende beregnende selvmedlidenhet, spesielt fra Edgars side. Kapteinen som aldri er blitt forfremmet, og som har større og saltere brottsjøer innabords enn han noen gang har opplevd på et hav. Som Edgar og Alice har også Kurt tapt sine drømmer. Han har penger, men familien har han mistet, og nå er han forvist til denne øya for å vokte internerte pestbefengte. Knapt noen pest er verre og mer smittsom enn den han møter i Edgar og Alice.