«Satyricon & Munch»: Et grenseløst møte mellom lys og mørke

Døden er en sentral del av livet i Black Metal-bandet Satyricons nye musikkverk, som tar utgangspunkt i et knippe av Edvard Munchs mest stemningsbesatte bilder og som kun kan oppleves på utstillingen i Munchmuseet. I et omsluttende mørke i museets store «svarte boks» i 10 etasje er «Satyricon & Munch» blitt en unik helhetsopplevelse – og noe helt annet enn det man vanligvis forbinder med en kunstutstilling.

Komponist, bassist og gitarist Sigurd Wongraven har med utgangspunkt i sitt eget band Satyricon og en rekke gjestemusikere komponert et 56 minutter langt verk som spilles av i en loop i det mørke rommet. I denne sammenhengen har verket ingen reell begynnelse eller slutt, og stemningen som omslutter deg idet du entrer rommet avhenger i noen grad av om du kommer inn i et av de stillere partiene med for eksempel vakre gitarsoloer, eller under noen av verkets mest voldsomme kast, de som griner mot deg som hodene på litografiet «Begjær» eller hodeskallen på «Dødskyss», to av Munch-motivene som omkranser tre av veggene.

Satyricon var blant de tidligste og mest innflytelsesrike utøverne av det som skulle bli en norsk kultureksport av det helt store, Black Metal. Med Wongraven i spissen for stadig skiftende besetninger har de i løpet av drøyt tre tiår utgitt en rekke sterke album og turnert verden over. De siste ti årene har bandets kjerne bestått av han selv på vokal, bass og gitarer, og Kjetil «Frost» Haraldstad på trommer. At Satyricon skulle bli en del av et utstrakt samarbeidsprosjekt hvor Munchmuseet har koblet Edvard Munch med andre kunstnere, kom ikke overraskende. Det er desto mer ambisiøst. Wongravens forhold til Munch er av grunnleggende art. Det tidløse fundamentet begge de to kunstnerne deler uavhengig av generasjonsgapene mellom dem, handler om stemninger og ytterpunkter, om menneskelig drifter, emosjonell ustabilitet, mørke og undergang, men også om skjønnhet og storslått sfærisk vidsyn hvor grensene opphører.