Sanger i stort format

5

KONSERT

Bjørn Eidsvåg

Oslo Spektrum

Mens salmeboka har vært sunget sang for sang på TV hele helgen nøyde Bjørn Eidsvåg seg med to av dem. Som han til gjengjeld har skrevet selv: «Til alle tider» og «Kyrie» kom til slutt på konserten hans i Oslo Spektrum. Som et høytidelig punktum for en bred presentasjon hans mange sider.

Vi må ikke foregripe begivenhetenes gang. Før salmesangene hadde Bjørn Eidsvåg vært på scenen i en og en halv time, og spilt på hele sitt store følelsesregister. Sammen med Kringkastingsorkesteret, slik en sanger av sånt format er nødt til å gjøre før eller siden. Tilbake i byen fra sin rundtur på bygda forsterket og forskjønnet KORK sangene elegant og stilsikkert. Å se et sånt orkester i sin fulle bredde, og en sanger med publikum i sin hule hånd i front, blir en god opplevelse. Den eneste parallellen jeg kommer på fra Oslo Spektrum er Frank Sinatras konsert i 1991. Eidsvåg og Sinatra, liksom? Sinatra hadde sine mafiakontakter i Las Vegas. Eidsvåg fortalte om sin fortid på bedehuset i Sauda. Og likevel, begge sang om sterke emosjonelle opplevelser, med en egen evne til å underholde og få publikum i godt humør. Man skal ikke bare lide for kunsten, men også bruke den til å spre glede i mørket.

Etter en liten overture fra KORK begynte kvelden med «Dag for dom»- en advarsel til alle dem som hadde forventet en festlig kveld i Oslo Spektrum, ifølge sangeren selv. Hva slags dommere han synger om blir aldri helt klart. Der jeg satt følte jeg til å begynne med at linjene om «fordømmelse og skjenn» fra «bistre menn» var rettet direkte til meg selv og han fra VG ved siden av, men Eidsvåg har nok møtt farligere folk en oss. Uansett er dette en av mange sanger om Eidsvågs tro og tvil, som det ble flere av i løpet av kvelden. Ofte introdusert med lange forklaringer som antyder at man kan ta mannen ut av prestegjerningen, men ikke presten ut av mannen. Heldigvis har Eidsvåg selvironi nok til å gjøre disse delene av kvelden morsomme nok. Selv om å få vite om når han onanerte for første gang er litt mer informasjon enn vi strengt tatt trenger. Han fortalte om overgangen fra å være sikker på alt til å bli et mer spørrende menneske, og satte sammen sangene «På leit» fra 1984 og «Fortsatt på leit» fra i fjor. Om usikkerheten har meldt seg i filosofisk forstand var selvsikkerheten til å ta og føle på der han sto foran 7.000 og briljerte med sitt nærvær. Eidsvåg tillot seg til og med noen dansetrinn i uhøytidelige «Parkert», uten å miste artistisk fotfeste.

Bjørn Eidsvåg spøkte med at han skulle hoppet over alle årene på de små klubbene og kommet rett til Oslo Spektrum. Selv fikk dette meg til å tenke på første gang jeg så ham, i Frimurerlogen i Trondheim for 30 år siden. Et vanlig konsertlokale i byen den gangen må det understrekes, ikke utlånt spesielt for «rockepresten» som han fortsatt var kjent som. Overraskelsen var stor over å se mannen markere seg som en av landets fremste sangere og låtskrivere, selv om mange av tekstene hadde innhold man ellers var fremmed for i popmusikken. Flere av sangene i Oslo Spektrum har vært med helt siden den gangen, nå som allemannseie, mens han den gangen fortsatt sang for spesielt interesserte. «Forbuden frukt» var blant høydepunktene på kvelden, nå som da. Før hørtes den ut som et uttrykk for en ung manns moralske fortvilelse. Nå forteller den om en voksen manns ansvarsfulle fornuft. Sånn er det med mange av Eidsvågs sanger, de tilpasser seg nye tider og omgivelser. For eksempel var «Eg ser» denne kvelden bare estetisk nytelse, uten omstendigheter som tvinger fram tårene.

En lang rekke gjester kom innom scenen i løpet av kvelden. Lars Vaular, Elvira Nikolaisen, Ingrid Olava, gruppa Violet Road, Thomas Dybdahl, Maria Mena, og som ekstranummer Kurt Nilsen i «På rett kjøl». Før han ga seg helt kom Bjørn Eidsvåg med et kulturpolitisk utspill om hvor fint det er at vi tar oss råd til å holde store symfoniorkester i live over hele landet. Med alle gjestene på scenen på en gang i «Alt du vil ha» var det over for nå. En stor konsert i dobbelt forstand.