Sandra Mujinga med fascinerende soloutstilling på Munchmuseet

Hverdagen er ikke det den var. Heller ikke for Munchmuseet, som nå er fremme i hverdagen etter høstens eufori over å kunne åpne nybygget for kongelige og publikum. Den første åpningen under normal drift er en påminning om hvor annerledes «hverdagen» er blitt under pandemien. Sandra Mujinga (født 1989 i Kongo) er første kunstner i museets nye serie «Solo Oslo». Utstillingen hun presenterer er en påminning om hvor preget alle er av den nye situasjonen pandemien har bragt med seg. Vel å merke på en fascinerende måte.

Allerede idet du runder hjørnet i den åtte meter høye utstillingssalen i museets tiende etasje, legger du merke til det atmosfæriske lydsporet og det grønne lyset. Fra hodene til tre slangelignende metallskulpturer, som er badet i Sandra Mujingas karakteristisk grønne lys, projiseres animasjoner på gjennomskinnelige glassvegger i tre store avlukker. Det gjør at du kan se animasjonenes flytende abstraksjoner hvor som helst i rommet, men du finner fort ut at det er ett sted du kan se alt på én gang.

Animasjonene minner om hvordan vi tror det kan være å sveve i verdensrommet. Eller hvordan det er å befinne seg midt i en gasseksplosjon. Innimellom i den ti minutter lange repetisjonen dukker det opp menneskelignende figurer. De trekker oss ned på jorden og inn i den nye hverdagen. De minner om hvor stor del av hverdagen vi tilbringer med øynene fiksert på en skjerm der vi (blant annet) hengir oss til spill og sosiale medier. Den ene figurens skiftende ansiktstrekk og klesdrakt er akkurat som mulighetene du må ta stilling til i programmet du gjennomgår når du skal velge utseendet på en avatar som skal representere deg i et dataspill.