Rot, rock og mye ull

TEATER

«Kjell-Aksel rocker»

Regi: Stein Winge

Idé, konsept, kostyme- og dukkedesigner: Christine Stoesen

Komponist og mus. ansvarlig: Jørun Bøgeberg

Riksteatret

Stein Winge er en regissør vi forbinder med Shakespeares kongedramaer, Bibelen og andre store epos. Å iscenesette vår kulturs store tekster med bravur har nærmest blitt hans varemerke. At han nå virkelig har gått ned i produksjonsstørrelse og skapt en halvtimes dukketeaterforestilling, er litt av en overraskelse. Og foreløpig ser det ut til at han behersker de store tekstene og produksjonene best.

Teksten Winge har jobbet med, er skrevet av Cecilie Enger, mest kjent for romanen «Mors gaver» (2013). Her er det hennes lille barnebok om lammet Kjell-Aksel som må klippe av seg ulla som straff for å ha jaktet på høner, som er satt i scene med dukker og scenografi av henholdsvis Christine Stoesen og Sunniva Bodvin. Kjell-Aksel bor i bakgården til fru Fredriksen. Han spiller i rockeband og er en ganske kul fyr – og ikke nok med det, han forelsker seg også, i lammet Iselin. Men så må han altså til frisøren og klippe vekk hele den kule ullfrisyren sin. Hvordan går det med bandet da? Kan han fortsatt få Iselin? Er han fortsatt like kul? Teksten er full av hendelser og stiller mange spørsmål. At man her har klart å klemme det hele inn i en halvtimes forestilling skaper et unødig stress over denne fortellingen. For det går virkelig unna.

Med mange ulike scener i en kort-kort forestilling må de ulike scenene også bli fryktelig korte. Dermed får ikke handlingen etablert seg skikkelig. Og det er som om scenene er lappet sammen, side om side, uten tanke på oppbyggingen av historien. Det hele farer forbi, føles rotete, og plutselig er det slutt, uten noe god markering av avslutningen heller. Scenene som fungerer best, er de med mest stillhet og fokus, de som går tett på handlingen og virkelig lar oss få møte karakterene. Flere av scenene kunne med hell vært av en slik langsom kvalitet.

Handlingen foregår dessuten i en scenografi full av overraskelser. Den forvandles med festlige grep fra bakgård til Karl Johan til Frognerparken, og den er full av farger og liv. Så full at de fine dukkefigurene nesten forsvinner. De blir så små, og jeg ville så gjerne sett mer av dem!

Jeg skal ikke påstå at «Kjell-Aksel rocker» er en forestilling barna ikke får noe ut av. Den henvender seg ofte til dem, det synges sanger de kan godt, og humoren er enkel og lettfattelig. Det er mye fint å se på, både av dukker og scenografi og enkelte regigrep. Men som kunstopplevelse, for det må man jo også forvente at en slik barneforestiling skal være, og som iscenesettelse av en tekst som handler om hvem man er, om hva ytre ting betyr for ens identitet, så synes jeg ikke oppsetningen yter fortellingen rettferdighet. Bare ti minutter mer spilletid ville gitt uante muligheter for bedre dramaturgi og et litt saktere tempo. Og da kunne vi begynne å snakke om forestilling!