Rødglødende og gåtefull «Hedda Gabler»

Vi har henne ikke denne gangen heller, men regissør Fredrik Longva nærmer seg Hedda Gabler og Ibsens mest myteomspunne skikkelse uten forbehold. Longva viser igjen hvilket dyktig håndlag han har med forslitte teaterklassikere alle har en formening om. Riksteatrets satsing på Henrik Ibsens sentrale drama er i mange henseende svært vellykket, men noen valg er diskutable og gjør «Hedda Gabler» mindre helstøpt enn man kunne håpe. I Ingrid Unnur Giævers glimrende tolkning av hovedrollen får vi imidlertid en fascinerende kompleks og livsfarlig skikkelse som spiller høyt i forsøket på å rive seg løs fra nedarvede lenker og samfunnsmessige strukturer.

Henrik Ibsen skrev «Hedda Gabler» i 1890, og var ikke nådig mot sine medmennesker. Den klassebevisste offisersdatteren har sammen med akademikeren Jørgen Tesman returnert fra en seks måneder lang bryllupsreise. På turen har hun hatt det «grusomt gørr» mens Tesman har rotet rundt i antikvariater. I det de flytter inn i den gamle ærverdige statsrådsboligen er utsiktene til selskapeligheter, familieforøkelse og framtidslykke store, men i løpet av døgnet som kommer skal liv gå til grunne og døden vil sitte igjen som et utfordrende spørsmålstegn.

Regissør Fredrik Longva har både psykologi og kunsthistorie med seg inn i teatret i tillegg til regilinjen på Kunsthøgskolen. I 2019 debuterte han i profesjonell sammenheng med en fantastisk og intens oppsetning av Strindbergs «Dødsdansen» på Trøndelag Teater. Han fulgte opp med Henrik Ibsen og en frodig bearbeidelse av «Fruen fra havet», hvor han igjen grep begjærlig rundt tekstens iboende brytninger mellom de enkelte figurenes lengsler og konvensjonene de stanger mot. Innfallsvinkelen til «Hedda Gabler» følger samme mønster, og som i et Strindbergs «rødt rom» er det søken etter frihet og sannhet som driver stykkets lidenskapelige sjeler idet de kommer inn på den blodrøde scenen.