«Ringenes Herre: Maktens ringer»: Mektig eventyrlig og mangfoldig

Ondskapen sover ikke, den venter, sies det i «Ringenes Herre: Maktens ringer». Nå trenger vi ikke vente lenger. Ondskapen skyller over oss, men også lyset, håpet og skjønnheten, i tidenes mest ambisiøse TV-serie bygget på et utømmelig univers av eventyrlige skapninger. Nå får vi svar på spørsmålene. Er hobbitene med? Er Gandalf? Jeg skal ikke røpe mer enn det som allerede er godt kjent, som at vi møter et folk kalt Harfoot, de sjarmerende og vitale forfedrene til Bilbo og Frodo. De er naturbarn med hårvekst på føttene og med potensial til å bli like populære som sine fortsatt mer kjente slektninger.

«Ringenes Herre: Maktens ringer» er verdens dyreste TV-serie, med en prislapp på over fire milliarder kroner bare for denne første sesongen bestående av åtte episoder. Universet er i utgangspunktet gjenkjennelig, kjernefansen har spisset klørne og fallhøyden får Wall Street til å skjelve. Skal vi dømme ut fra de to første episodene, alt anmelderne har fått tilgang til på grunn av hemmelighetskremmeriet, er imidlertid dette starten på et spektakulært eventyr ulikt noe TV-bransjen har skapt tidligere. Og denne gangen inntar kvinnene hovedroller de opprinnelig ikke hadde i forfatteren J.R.R Tolkiens mannstunge univers. De slår fra seg med styrke, klokskap og samlende slagkraft, som Galadriel, et lys av jernvilje og rettferdighet i en mørk verden, hvor farer, forfølgelse og utslettelse lurer under den blendende og fargesterke overflaten, lik glansbilder som er i ferd med å ta fyr under en fyrstikk.

Men la det være sagt, her handler det om å kjøpe konseptet. Har man bare det minste snev av allergi mot fantasy som sjanger, mot drager og alver og høviske krigere med snirklete inskripsjoner på sverdene, så er «Maktens ringer» bare tull. Mange har også stilt spørsmål ved nødvendigheten av å lage en serie som «Ringenes Herre: Maktens ringer». I den grad noen TV-serier er nødvendige, er ikke denne det rareste som er blitt spunnet ut av et allerede berømt forfatterskap. Etter noen spede forsøk ble de tre bøkene som danner «Ringenes Herre», utgitt i 1954-55, først for alvor overført til filmlerretet i 2001–2003 av Peter Jackson.

Filmtrilogien står fortsatt igjen som et mesterverk innen sjangeren, og Jackson fulgte opp med den litt mindre magiske «Hobbiten». 20 år etter har «Maktens ringer»-skaperne angivelig takket nei til råd fra Peter Jackson, men legger seg likevel visuelt sett tett opp til hans filmer, kanskje et sted mellom «Ringenes Herre» og «Hobbiten». Godt hjulpet av New Zealand som opptaksland, i vidstrakt, svimlende vill og irrgrønn natur, har de skapt en ny «Ringenes Herre». Visuelt overgår den alt vi har sett tidligere, og det påtatt kunstige i den digitalt animerte og behandlede fernissen brynes mot underliggende grov tekstur, også på et psykologisk plan.

Det er ikke fritt for at man ser første episode med hjertet i halsen. De første trailerne fra «Maktens ringer», som serieskaperne JD Payne og Patrick McKay planlegger over fem sesonger og mer enn femti handlingsmettede timer, så mer ut som noe fra et dårlig designet dataspill enn fra «verdens største» TV-serie. Når serien nå foreligger er det klart at et «TV-lerret» aldri har framstått bredere, dypere og mer fargerikt. Men med bare to episoder som underlag må det selvsagt tas forbehold, om den videre gjennomføringen og hvorvidt selve historien vil holde.

Uansett er dette en serie noen vil sluke bare for det den er, eller bare la seg oppsluke av den mørke og truende spenningen og de enorme krigsslagene, fråtse i slående og vakre figurer, drømme seg bort i gryende romanser og den forskjønnede naturen. Og grøsse over iskald ondskap som vikler seg skjebnetungt inn blant menneskelignende skikkelser, trollskap og mytiske vesener, enten de har spisse alveører over høye kinnbein eller smir sølv og graver edelstener langt inne i de dype fjellhulene. Volden er på linje med Peter Jacksons filmer. Eventyrlig og voldsom, men så langt aldri spekulativ eller for direkte.

Andre vil dvele ved mytologien, over J.R.R Tolkiens overveldende verden, hele kontinenter med Midgard som sentrum hvor han med utgangspunkt i filologi, norrøn og keltisk mytologi og kosmologi skapte både språk og skapelseshistorie rundt de ulike skapningene og folkeslagene. Bøkene «Hobbiten» og hovedverket «Ringenes Herre» bygger på mytologien i fullt monn, mens hele denne verdenens opprinnelse og fragmentariske historie er å finne i «The Silmarillion». I den står nedtegnelsene fra det såkalte andre tideverv, tusenårene da alvene sammen med menneskene kjempet mot ondskapens fyrster, som Morgoth, den mektigste av de guddommelige Valarne, og i hovedsak etterfølgeren Sauron alt mens maktens ringer ble smidd og fordelt mellom de ulike folkeslagene, alver, mennesker og dverger. Det er denne tiden, disse krigene, skikkelsene og ringene, «Maktens ringer», serien tar utgangspunkt i, mulig supplert med detaljer fra posthumt utgitte Tolkien-bøker som «The Book of Lost Tales».

På mange måter bygger «Maktens ringer» bildet av Tolkiens Midgard-verden av i går. Og om noen fortsatt måtte lure, så er altså dette ikke en nyinnspilling av «Ringenes Herre». Det er en forløper, lagt til hendelser, slag og rikers vekst og fall som også Jacksons filmer hinter til i historiske tilbakeblikk. Men vi er flere tusen år forut for eventyrene «alle» kjenner fra før. Med andre ord er dette en nystart som ikke krever forhåndskunnskap for å komme inn i. De som kjenner filmene og ikke minst Tolkiens forfatterskap, vil likevel ha mye å sette tennene i. Serieskaperne bygger da også ut personligheter, egenskaper, natur og hendelser med handling og humor, alt det Tolkien lik hans inspirasjonskilder som Snorre eller finske Kalevala skildret mer skjematisk.

Med Harfoot-folket kommer nettopp humoren inn, og den balanseres mye bedre enn fryktet. Harfootene er et omflakkende og fredsommelig nomadefolk som lever i ett med naturen, fargerike og muntre, men uten magiske evner. Likevel blir Nori Brandyfoot (Markella Kavenagh) og venninnen Polly (Megan Richards) viklet inn i de store hendelsene idet magien bokstavelig talt faller til jorden. Og også langt inne i berget er det glimt i andre ting enn bare stål. Tolkiens mytologiske dverger er dette kortvokste folket med skjegg og barter like lange som øksene og sleggene de slår med, og som smir både kjappe replikker og magiske ringer. Prins Durin (spilt av den fine skotske veteranen Peter Mullan) hersker dypt nede i Khazad-Dûms store haller, i fjellets velmaktsdager før det ble det Moria vi kjenner fra «Ringenes Herre».

Det dramaturgiske fungerer som en drøm, hvor ikke bare de utbroderte historiene, men også mystikken rundt de ulike skikkelsene er som smidd av alvene selv. Mangfoldet som bringes inn i serien gjennom skuespillerne, stort sett nye ansikter for de aller fleste, er blant seriens fortrinn og styrker. Den underliggende rasismen i kritikken som er reist på forhånd av enkelte fans og andre mot valg av skuespillere, sier mer om de som står bak enn om serieskaperne og valgene de har tatt. Kritikken er er skammelig. Og den er en elitistisk nedvurdering og lytepreget innsnevring av Tolkiens mytologiske univers.

Ismael Cruz Cordoba som skogsalven Arondir, Nazanin Banyadi som Bronwyn, Sophia Nomvete som dvergprinsessen Disa og Sara Swangobani som Marigold Brandyfoot, er bare et fåtall av skuespillerne som helt naturlig står fram i hovedskikkelser i de to første episodene, uavhengig av hvilket folk de er satt til å spille. Noen av seriens mest sentrale figurer spilles av melaninrike skuespillere, som dronningregenten Miriel. Og kvinnene har makt og likeverd uansett ståsted. Fire som utpeker seg så langt er Galadriel (alv), Bronwyn (menneske), Nori (Harfoot) og fjellets prinsesse Disa.

Vi skal ikke avsløre stort av handling eller plott, men de to første episodene etablerer mange av hovedfigurene fordelt på de ulike folkeslagene etter at alvene fordrives fra landet Valinor og over havet til Midgard av ondskapen fra Mordor. Noen vil være kjente også fra filmene til Peter Jackson. Nevnte Galadriel er den fremste, et par tusen år yngre enn den mektige alvedronningen i filmene, da spilt av Cate Blanchett. Her spilles hun med balansert intensitet av walisiske Morfydd Clark («Saint Maud»), som en ung kriger drevet av like deler frykt og mot og ondskapen som har påført folket hennes så mye vondt at «det vil ta hele din livstid å fortelle navnene på dem jeg har mistet», som hun sier til en hun møter, av den mer kortlevde menneskeslekten som alvene i denne tidsalderen vandrer side om side med. I senere episoder skal de mest sentrale blant menneskene bli tydeligere, mens alveprofiler som Elrond (Robert Aramayo) er sentral fra første stund.

Galadriel er krigeren som leder sine folk til verdens ende for å få has på Sauron. Nå er han og Mordors hær av orker som sunket i jorden. Krigen blir avblåst, Galadriel og de andre kjempende alvene kalles hjem og blir belønnet med æren det er å ta svaneskipet fra Gråhavnene til et evig liv i landet Valinor. Men freden er en illusjon, og Galadriel vet det. På alle kanter kommer pipler de mørke kreftene til overflaten. Kampen om «Maktens ringer» er i gang, og det er ikke annet å si enn at vi gleder oss til fortsettelsen.

De første episodene av Sesong 1 av «Ringenes Herre: Maktens ringer» («Lord Of The Rings: Rings of Power») strømmes på Prime Video fra fredag 2. september. Anmeldelsen er basert på de to første episodene.

Se flere bilder fra «Ringenes Herre: Maktens ringer» her:

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen