Renessansekvinnen Beyoncé

Den visuelle delen til Beyoncés album «The Lion King: The Gift», kom omsider forrige uke. «Black Is King» søker å ta et dypere dykk i historiens afrikanske arv og skikker, og utspiller seg i ulike deler av verden, som Storbritannia, USA, og flere land i Sør- og Vest-Afrika.

«History is your future. One day you’ll meet yourself back where you started. But stronger» sier Beyoncé på voiceoveren, mellom introen «Bigger», kledd i hvitt ved en strandkant med en baby i armene, og «Find Your Way Back» som veksler mellom klipp av en krystallbekledd Beyoncé i ørkenen, til scener fra det som ser ut til å være et festritual i en liten landsby, til panorering over bølgeblikktak i en større befolket by.

Stillbilde fra «Find Your Way Back». Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Låtene finner sin plass i det visuelle språket, som låner fra fashion- og musikkvideo-estetikken, slik Beyoncé gjorde også i forrige prosjekt, «Lemonade». Hun tegner opp et univers som leker seg innafor grensene for det som er delikat: Det blir aldri ubehagelig eller konfronterende.

Les også anmeldelse av «Lemonade»: Scener fra et ekteskap

Snarere er dette en hyllest til svart historie og mangfold. Beyoncé har uttalt at hun med det visuelle albumet ønsket å presentere elementer fra svart historie og afrikansk tradisjon, med en moderne vri og et universelt budskap om hva det virkelig vil si å finne sin egen identitet og bygge en arv:

«Jeg brukte mye tid på å utforske og absorbere lærdommer og erfaringer fra tidligere generasjoner, og den rike historien til ulike afrikanske skikker. Mens jeg jobbet med denne filmen, har det vært øyeblikk der jeg har følt meg overveldet, som mange andre på mitt kreative team, men det var viktig å lage en film som skaper stolthet og kunnskap» skrev hun på Instagram i forkant av filmens premiere.

Se traileren til «Black Is King» her:

¨

I sine nikk til fjorårets nyversjon av «The Lion King», der Beyoncé hadde stemmen til Nala, kan «Black Is King» sees som en fri tolkning av samme fortelling: Diasporaens, eller fraflytterens dragkamp mellom seg selv, gjennom tradisjon, historisk bevissthet, kontakt med sine røtter, og det å skulle tilpasse seg det moderne og vestlige samfunn. Som i omfavnelsen av hvit vestlig kultur, og det å la seg tilpasse det hvite, estetiserte blikket på svarte på ulike vis – og leve i «fornektelse» av egen historie.

Spørsmålet i møtet med Rafiki dukker opp – «hvem er du?», og gir ekko her, i en påminning om refleksjon over seg selv. Som Beyoncé selv sier i «Find Your Way Back»: «It’s been a time but remember who you are.»

Les også: «The Lion King»: Et visuelt vidunder

Stillbilde fra «Nile», der Beyoncé har på seg en hvit heklet drakt designet av Déviant La Vie og Alani Taylor. Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

I videoen «Nile» forsterkes hudfargen eksplisitt. Alt ellers, også kostymene, er i kritthvitt, i scenen som simulerer en begravelse. Hvit maling går over halsen på Beyoncé, og nedre halvdel av fjeset som et munnbind – mens hun og Kendrick Lamars stemmer synger «I’m in the Nile, deep in the Nile» – som kan høres ut som «I’m in denial». Kunne ikke vært så mye mer eksplisitt symbolikk her – før man går videre til «flood on ‘em skinners», omgitt av penger, store smykker og steiner, fete biler, designerklær, i et digert hus med et digert sjakkbrett i hagen, med hvite tjenere, sammen med Jay-Z og entouraget, i videoen til «Mood 4 Eva».

Stillbilde fra «Mood 4 Eva». Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Beyoncés univers er rikt, også når hun iscenesetter seg selv på ulike vis. Det er fortsatt i en polert popverden som låner mye fra fashionestetikk som dominerer. Tablåene er mange, og nær sagt ethvert klipp er et slags levende fashionbilde. Hyppig klipp og bevegelser, kombinert med symbolikktunge bilder og sceneskifter gjør filmen nesten hypnotiserende.

Beyoncé har knyttet til seg designere fra alle verdenshjørner. I samarbeid med sin mangeårige stylist og personlige garderobekurator, Zerina Akers, er «Black Is King» nesten mer en kuratert visuell «moteturné» av Beyoncé, enn en film. High-fashion designere som Balmain, Burberry, Alexander McQueen, Christian Louboutin og Valentino er på lista. Men hun har også lagt spesiell vekt på å fremheve designere fra Afrika, diasporaen og ikke-hvite.

Som ivorianske Loza Maléombho, Jerome LaMaar, alias 5:31 Jerome, eller Lace by Tanaya som står bak de mange krystall-kreasjonene, og såkalte «leotards» - som minner om bade- eller turndrakter i kun krystaller. Samt Duckie Confetti, som også har skapt klær for The Kardashians, Amber Rose, Fabolous, French Montana, og Meek Mill. Eller den haitisk-amerikanske designeren Benny Etienne, som stå bak Levenity. Og Tongoro Studio, basert i Dakar, Senegal, som også har laget klær for Naomi Campbell, Alicia Keys, og Burna Boy, og som stolt presenterer seg som et klesmerke som er 100 prosent «made in Africa» - også designet.

Beyoncé i en kreasjon fra det Senegalesiske merket Tongoro i videoen til «Brown Skin Girl». Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Fashion og styling brukes til å fortelle en historie om hvor mye klær, drakter, kostymer, kroppsmaling og sminke nettopp symboliserer og representerer ulike ideer, tro, kulturer og ritualer fra forskjellige deler av Afrika. Mye av symbolikken er veldig tydelig for de innvidde, med kunnskap om kulturen. Mens hvite europeere og amerikanere lett kan kjenne igjen referanser knytta til Vestlig historikk og kultur, som de bibelske, går mange av referansene helt over hodet på tilskuere med Vestlig bakgrunn. Det som kan oppfattes som subtilt politisk for noen, er veldig tydelig politisk for andre.

Les også: Anmeldelse: «Legends Never Die» av Juice WRLD: Døden lever lengst

Problemet blir imidlertid fusjonen mellom stil og form: Det å gå for en estetikk som er tydelig inspirert av fashionestetikk og musikkvideoformatet gjør «Black Is King» også visuelt eksplosiv. På godt og vondt. De mange detaljene i det ladde og rike språket blir svært dominerende. Muligheter for tolkning av noe som ikke er åpenbart for noen, forsvinner, mens de mange prangende konstellasjonene i seg selv, går på bekostning av filmens totale narrativ. Det er litt som et renessansemaleri hvor hver detalj potensielt betyr noe annet enn det vi ser med det blotte øyet.

En av dansescenene som blir symbolsk i det det gjenskaper et Adinkra-symbol. Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Serien av mange prangende bilder fylt av informasjon og bevegelse, hurtig klipp, og potensielt kan overtolkes, gir et rotete preg. Formater som gir mye info per bilde, har gjerne samtidig en begrensning i tid (musikkvideo) og/eller rom (fashionfotoet). Her er det lite begrensninger. Historien forsvinner i all glamen, glamouren og symbolikken. Plutselig er det en Moses-ligning der.

Samtidig har enkelte kritikere pekt på at Beyoncé selger inn Vest-Afrika som «hele» Afrika. Og mens albumet sentrerer rundt moderne nigeriansk popmusikk, er det lite i dette universet som påminner om samtidas Afrika, og utfordringer i dag. Den rett ut ignorerer dagens behov, kriger og konflikter. Det er ikke mye her som snakker konfrontasjon som i «Formation»-musikkvideoen, regissert av Melina Matsoukas.

Det er litt det samme problemet vi møter i Ryan Cooglers Marvel-film «Black Panther», med afrikansk-amerikanske som ser på sine røtter som «hele Afrika» – en panafrikansk fortid og idé, mens Afrika selv i samtid er splittet og delt.

Naturlig nok er det utrolig viktig for samtidas afrikansk-amerikanere å kunne hegne om en kultur hvor de selv står frie. Afrikansk-amerikanere har gjerne slekt fra flere steder over hele Afrika – for ikke å snakke om Europa.

Dermed er deres fortid ofte fragmentert og både kan og må kalles «afrikansk». Men denne kan ikke unngå å krasje med samtidens afrikanske kulturer. Det er en forskjell mellom å være «Black» og å være «African». Nettopp derfor er vel tittelen også bevisst: «Black Is King», og ikke «African Is King».

Les også: – Vi gjør ikke jobben vår om vi ikke er følelsesmessig motivert

Fra «Brown Skin Girl» med Kelly Rowland i midten, og Beyoncés datter Blue Ivy bak til venstre. Lupita Nyong'o og Naomi Campbell, samt Beyoncés mor, Tina Knowles-Lawson, medvirker også. Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Det som gir sterkest gjenklang, er de scenene som gir uttrykkene mer rom til å «puste», bli absorbert, i det som ellers kan fremstå som en eneste diger montasje.

De sterkeste scenene er der glamour og posering ikke får dominere bildene, men er mer menneskelige, spiller på det univserselle. Som i innstendigheten i blikkene til Bey og Kelly Rowland, som i ansiktsmimikken uttrykker varme og anerkjennelse til hverandre på «Brown Skin Girl». Rowland griner på nesa i blyghet, som reaksjon på Beyoncé som synger linjene «cause you’re beautiful» i et halvnært bilde.

Låten er en statement til Disney og filmindustrien i seg selv, for sitt fravær av svarte kvinner, og spesielt svarte kvinner i rollen som vakre prinsesser. Ikledd pastell-ballkjoler som gir assosiasjoner til Disneys Askepotts ballkjole, er det nettopp som prinsesser de svarte kvinnene er iscenesatt som i videosnutten som roper «prom night».

Symbolikken smelter sammen med det følelsesladde og ektefølte spillet, fordi budskapet er enklere, samtidig som klipp og en mer bevisst balansert bildemiks tar seg tid til å la tilskueren få oppleve og kjenne på følelsene og stemningen. Slik forsterkes låtteksten i det audiovisuelle uttrykket. Linjer som «Same skin that was broken/ Be the same skin taking over», får mye større betydning i denne konteksten, rett og slett fordi det er vanskelig å misforstå budskapet – hvert fall som hvit europeer.

Tiwa Savage fra «Keys To The Kingdom». Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Andre mer vellykka løsninger, som også virker å ta seg litt mer tid, og formidler enklere budskap, er de oppstemte og glade afropop/afrobeat-låtene «Water», med Salatiel og Pharell Wiliams, sistnevnte stående foran en diger vegg av vanndunker. Så også «Keys To The Kingdom» med Tiwa Savage og Mr Eazi.

Beyoncé omgitt av dansere på «Aleady». Fotorettigheter: Parkwood Entertainment/ Disney+

Selv om en helaftens musikkvideo kan fremstå kaotisk med hyppige sceneskift og klipp, er Beyoncés univers også taktisk. Den posisjonen Beyoncé har, gir henne en enorm makt til å introdusere og normalisere andre typer sjangre og stiler – som mange i vestlige land vet lite om. Også selv om en sjanger som afrobeat har begynt å pryde popmusikken.

Beyoncé klarer effektivt og galant å åpne smakshorisontene for den gjengse lite utforskende konservativist, idet hun fortsetter å iscenesette seg selv og sin verden gjennom Afrofuturisme – noe som fusjonerer den afrikanske diasporaen med ulike «samples» av afrikanske stilarter, inspirasjonskilder, og vestlig estetikk. For gjennom sin konforme, polerte og vakre pop-estetikk, er det et stort rom for å være politisk subtil aktivist. Og det er det Beyoncé til syvende og sist er best på.

Les også: Plateanmeldelse «Run The Jewels 4»: Revolusjonens røst