Renberg tar grep

– Jeg er halvveis i den neste boken. Det ville vært fint om jeg klarte å levere den til høsten. Denne plata har forsinket romanen – men jeg kunne ikke la være, forteller Tore Renberg.

Mens bok-Norge venter på oppfølgeren til romansuksessene «Vi ses i morgen» og «Angrep fra alle kanter» – nærmere 70.000 solgte i Norge, solgt for utgivelse til en rekke land – har Tore Renberg laget noe som ingen kjøper lenger: En plate. I høst gikk han i studio med band og profesjonelle musikere, for å lage ordentlig plate med sine egne låter. I dag utgis resultatet: Albumet «Ingen nåde» består av låter som Renberg har holdt på med de siste to-tre årene. Alt har skjedd i det stille, de færreste har visst om plateprosjektet hans før singelen «Margaret» ble annonsert rett før jul.

– Fordi dette betyr så mye for meg, måtte jeg beskytte meg mot forventninger og fordommer. Jeg er ikke dum, jeg vet jo at om dette hadde kommet fram tidligere ville det stått i Natt & Dag at «nå vil han bli popstjerne også». Det ville skapt støy i prosessen, og det er destruktivt.

– Vil du bli popstjerne også?

– Nei nei, jeg er 43 år, jeg vil ikke bli popstjerne. Det jeg vil nå, er å få spredt musikken min til flest mulig. Men da jeg var 18-19 år, jobbet jeg aktivt for å bli rockestjerne, forteller Renberg, og sikter til Stavanger-bandet Hekkan, der Renberg sang og Paal Nilssen-Love spilte trommer. De var aktive fra 1988-1990 og ble oppløst før de ga ut noe.

– Vi var et skikkelig bra rockeband, vi øvde fem ganger i uka og spilte masse konserter, vi ville gjøre karriere. Men bandet splittet opp, og jeg gikk rett i kjelleren. Bandet var alt jeg hadde.

LES Dagsavisens anmeldelse av plata: Mannen som elsker popmusikk

En fyr som het Karl Ove

– Så dro jeg til Bergen og spilte i et halvt års tid med en fyr som het Karl Ove og storebroren hans, men det ble liksom ikke noe av det bandet heller. Da sendte jeg inn en diktsamling til et forlag isteden, forteller Renberg.

Det ble starten på en karriere som gjorde ham til en av Norges mest kjente og leste forfattere. Samtidig gjorde han flere forsøk som artist, med bandene Verdensrommet, Stavanger Energi, og tilslutt synthbandet Modan Garu, som ga ut plate og opptrådte på Bylarm i 2009. Det var foreløpig siste framstøt musikalsk - til Renberg i fjor gjenopplivet både sitt gamle band Lemen med brødrene Knausgård, og startet det nye bandprosjektet.

– Tråden fra 1990 plukket jeg opp igjen nå. Jeg tenkte: Ikke noe mere kompisband. Du blir ikke bra av å øve en gang i uken. Nå gjør vi det på gamlemåten. Øve, sende inn demo til plateselskap, få kontrakt, gå i studio, spille rett inn på tape. Ikke for å bli popstjerne, men for å lage noe som er godt, sier Renberg.

– Og jeg har tro på den prosessen, tilsvarende i litteraturen, der du får motstand, fra en redaktør eller fra en produsent. Gjør det selv-ånden var digg på 90-tallet. Du kan gjøre hva du vil på en laptop og sende det ut, men man kan ikke gjøre det til regelen. Du må utsette deg selv for muligheten til å bli refusert.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Politisk retning

Renbergs siste to romaner er befolket av forbrytere og småsvindlere i utkanten av oljeparadiset Stavanger. Skikkelsene og tonen fra historiene kan man kjenne igjen på både albumet (i en låt som f.eks «Søster te Jasmin»), og i teaterstykket «Femti flotte år med Frode Kommedal», som Renberg skrev og satte opp med stor suksess på Rogaland Teater i 2015.

– Alt dette kommer fra samme sted, bekrefter Renberg.

– Formatet og sjangeren er det som skaper forskjellen. Det oppstår ikke en helt annen Renberg på innholdssiden. Men jeg våger å si at det er en ny politisk orientering i det jeg har skrevet fra 2012 til i dag. Jeg har skrevet dette mens Stavanger eksploderte og oljeeventyret ble en tragedie, i en urolig verden. Jeg politiseres på ny.

– Da jeg skrev de to siste romanene, var Stavanger fortsatt i festfasen, og jeg satte banditter midt i party-Stavanger. Den følelsen har økt på. Nå er det uro i landet vårt. The times are a’ changin’. Og popmusikken er alltid et svar på samtiden. På «Ingen nåde» er det flere sanger som åpenbart handler om samtidsfrustrasjon, sier Tore Renberg, og konstaterer:

– Ja, dette er kommersielt selvmord. Jeg skjønner det. Jeg skyter meg selv i foten med vilje. Jeg kunne nok på mange punkt i karrieren opptrådt taktisk klokere. Men jeg kan ikke tenke sånn. Det er ikke Tore Renbergs plikt å servere kommersielle suksesser. Min plikt er å lage det jeg lager, av den trangen og den desperasjonen som er inni meg. Er det bra det du gjør, vinner du til slutt.

Bernt Erik Pedersen

Journalist