Rått og sensuelt om ensomhet

Det er første gang regissøren Kjersti Horn gyver løs på Jon Fosse. Det er attpåtil et helt nytt drama fra den ferske nobelprisvinneren i litteratur, iscenesatt på teateret Horn selv skal overta ledelsen av ved årsskiftet. Sjelden har noe virket så riktig, så samstemt. Det er en tekst som bukter seg gjennom flere plan, som skaper ulike nivåer av uro, av vonde erkjennelser og dysfunksjonelle familiebånd. Det handler om savn, og om den altomsluttende ensomheten, den som ikke kan lar seg bøte gjennom samvær eller menneskelig kontakt.

Dette er i og for seg gjenkjennelige faktorer i Fosses diktning, men virkemidlene Horn benytter seg av og tolkningen av tekstens mange lag av dybde, gjør «Einkvan» til en av de mest skinnende Jon Fosse-oppsetningene i nyere tid. Sanselig og sensuelt, men også så røft og upolert at man slås i bakken av hvordan den emosjonelle pinen formelig pipler fram gjennom porene i huden til skuespillerne.

Kjersti Horn og hennes faste lag av scenekunstnere har skapt nok et rom hvor teateret i realtid overføres til skjerm, med skuespillerne mer og mindre synlig gjennom et halvt gjennomsiktig forheng. Dette spesielle innblikket i det lukkede rommet utgjør kjente grep fra Horns side, benyttet i ulik grad i oppsetninger som «Raskolnikov» og «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» på samme teater som «Einkvan», i «Romeo og Julie» i Bergen og i «Blikktrommen» på Nationaltheatret.