Rapport fra et arbeiderklassekjøkken

Édouard Louis slo inn i fransk litteratur i 2014 med den selvbiografiske romanen «Farvel til Eddy Bellegueule», om en oppvekst i en liten landsby nordøst i Frankrike. Å være ung homofil i et arbeiderklassesamfunn og en familie preget av slit, vold og dyp fattigdom, sto i sterk kontrast til den lysende akademiske karrieren da debutromanen åpnet med setningen «Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen». Boken og Louis startet en bred debatt i hjemlandet om klasse og tilhørighet.

Når vi møter jeg-personen i Kjersti Horns teateroppsetning «Ei kvinnes kampar og forvandlingar», har Eddy for lengst skiftet navn til Édouard. I fortellingen om moren blir særlig ett minne som et ekko av setningen han brøt lydmuren med. Han forteller om en gang i barndommen da moren drakk seg full på litchilikør. At hun drakk var i det hele tatt uvanlig. I landsbyen var det mennene som drakk. Kvinnene kjempet for å holde dem edru. Nå satte hun på husets eneste CD, en samleplate med Scorpions og danset rundt. Lille Eddy var så uvant med å se moren glad at han ble redd og hylte at hun skulle slå av musikken. Og hun skrek tilbake. Hvorfor kunne hun ikke for en gangs skyld få være lykkelig?

Moren har ikke alltid vært slik. Stykket åpner med at Emil Johnsen i rollen som jeg-personen Édouard kommer inn i leiligheten til moren, spilt av Sigrid Husjord. Inn i det enkle kjøkkenet der hun sitter og nirøyker ved bordet med slitte kabalkort foran seg innimellom rutinemessig husarbeid, rødvinslurker og små forfengelige gjøremål. Sønnen har et bilde av henne, om lag tjue år gammel. Hun har framtiden foran seg, ser forhåpningsfull og kanskje også lykkelig ut. Hva skjedde så senere?