Posten skal fram!

ROMAN

Vigdis Hjorth

«Leve posthornet!»

Cappelen Damm

«Ville du overlatt til en kommunikasjonsrådgiver å formulere din lidenskap og din kjærlighet, din innerste lengsel og dens oppfyllelse, entusiasmen og alvoret som skal til for å forhindre sivilisasjonens undergang?»

Spørsmålsstiller er Ellinor, 35 år og nettopp kommunikasjonsrådgiver, en sånn litt under middels vellykket sådan. Kjæreste med alenepappa Stein, som hun ikke slipper ordentlig innpå seg, datter av en mor hun prøver å unngå og søster til Margrete, som hun på ingen måte fatter.

Svaret Ellinor får fra sin nærmeste og eneste gjenværende kollega i kommunikasjonsbyrået, Rolf, er talende: «Er du full?»

Talende ikke fordi Ellinor pleier å bli spesielt full, men fordi ordene hun formulerer, normalt er henne fremmed. Lidenskap. Kjærlighet. Lengsel. Entusiasme. Ellinor snakker ikke sånn. Det er det som er problemet. Livet hennes er trivielt, grunt, egentlig ganske ensomt. Hun er, som kvinnene i Vigdis Hjorths bøker ofte er, i en sjelelig krise. En krise som bare sakte er i ferd med å gå opp for henne, med å trenge inn gjennom skallet. En krise som søker språk. Et annet språk enn det hun kjenner, det profesjonelle og distanserte og effektive. Noe annet enn det hodedrevne. Ellinor søker inderlighet. Ekte mening. Hjerte, rett og slett.

Hun finner det på den minst tenkelige plassen. En av kommunikasjonsbyråets tre kompanjonger, Dag, har stukket av fra hele byrået. Det eneste han la igjen, var en lapp der han sier at det uansett «lukter fitte» av alt «den fleksible bollemuskompanjongen», altså Ellinor, produserer.

Hans hovedoppdrag de siste månedene har vært å jobbe med Postens fagforening med en kampanje mot EUs tredje postdirektiv. Det er grå, byråkratisk, tungrodd politikk. Ikke i nærheten av sexy og overflatespennende. For hvem bryr seg vel om postdirektivet?

Ellinor gjør. Ikke opprinnelig, men etter møter med Postens ansatte. Postombærere fra nord og sør, vanlige folk med ekte tilstedeværelse. Folk som bryr seg, fordi dette betyr noe.

Oppdraget er egentlig å lære Postens utsendte å formulere seg «korrekt» fra et mediesynspunkt. Men det går ikke. Tekstene postfolket produserer, er hjelpeløse. Videointervjuene på medietreningskurset sklir ut i en lang anekdote om et forsvunnet brev - en anekdote Ellinor på merkelig vis føler seg trukket mot. På grunn av ektheten. Følelsen.

Siden oppsøker hun anekdotefortelleren i Nord-Norge. Hun reiser lettet tilbake, med mer enn det hun kom for.

Det skiller «Leve postdirektivet!» fra flere av Vigdis Hjorths tidligere bøker. Den eksistensielle motløsheten knyttet til språket er ett av hennes varemerker, taklet fra ulike vinkler i ulike bøker.

Løsningen er ny. Og at den skulle kunne finnes i noe så gråtørt som traurig kommunal- og partipolitikk var direkte uventet. Det er det som gjør romanen vellykket. Den mangler de mest sprelske humoristiske passasjene Hjorth også er kjent for, men tar det igjen i engasjement og analyse. Det er enormt godt gjort å skrive noe såpass sjeldent som en politisk-personlig roman uten at den blir kjedelig og intern. Som alltid i lysende presise setninger, med en helt unik fingerspissfølelse for flyt og ordvalg.

Til slutt et rørende bonuspoeng: «Leve posthornet!» er ingen 22. juli-bok - handlingen avsluttes med Aps landsmøte i april 2011. Men indirekte er den det likevel. Fra landsmøtet som helt uventet gikk imot partiledelsen i postdirektivsaken, refererer Hjorth til «en delegat fra Hordaland, en ung mørkhåret mann med lange skritt og en misunnelsesverdig sikkerhet i stemmen, ivrig framoverlent fordi det han sa var ment og alvor og betød noe, en dyp intensitet, et veldig engasjement og den viljen til å tale partiledelsen imot som bare de som vet de har en god sak innehar ... Alt jeg hadde tenkt, forsøkt å formulere, Rolf forsøkt å formulere, men som forble uten saft også i kronikken i Dagsavisen, her kom det».

Der kom det, og tre og en halv måned senere fantes det ikke lenger. Tore Eikeland fra Hordaland AUF falt fra på Utøya. Det er på ingen måte noe hovedpoeng i boka. Men underlig rørende likevel - en slags honnør uten å banke den fram og rope det ut. En indirekte innrømmelse av tapet. Av uskyld og - kanskje - autentisitet, som jo er noe av det «Leve posthornet!» handler om også i det store. En feiring av ekte mening og folkene som kjemper for dem. Selv om det ser aldri så grått ut på overflaten.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist