Paljetter, toleranse og kjærlighet

Admir Batlak er blitt tatt imot med åpne armer i kunstverdenen. Med bakgrunn som en av våre beste, mest spennende og uortodokse klesdesignere, har han «flyttet inn» i kunstfeltet med et stillferdig tempo og overbevisende gjennomføringsevne. Han bygger sine kunstverk med en imponerende konsekvens over tid, og med kulturelle referanser til Pride-kulturen så vel som hans forhistorie i det tidligere Jugoslavia.

I overgangen fra klesdesign til tredimensjonal kunst har kroppens dimensjoner vært med ham som en uomtvistelig referanseramme. Derfor knyttet det seg stor spenning til hvordan han ville klare å mestre et stort rom med åtte meter under taket og en utfordrende knekk på veggen. Det er rammene for dem som blir plukket ut til Solo Oslo-utstillingene på Munchmuseet. Til den tredje runden var det 154 søkere.

Solo Oslo er Munchmuseets utstillingsserie for unge, Oslo-tilknyttede kunstnere som er på et avgjørende punkt i karrieren. De to tidligere, Sandra Mujinga og Apichaya Wanthiang, er allerede i gang med internasjonale karrierer. Admir Batlak er på god vei her hjemme. Men, i motsetning til de to andre, er han den første som tar tak i utstillingsrommets vanskelige fysiske utforming. Og, han nøyer seg ikke med å feste kunsten til den skrånende veggen. I tillegg bruker han de samme, perforerte metallrammene som er brukt i museets buktende fasade, og han gir sine flate rammer en knekk som en påminnelse om rommets vanskelige arkitektur.