På gjenvisitt i Greenwich

CANNES: Coen-brødrenes siste film «Inside Llewyn Davis», som vises på norske kinoer nå, hyller det gryende musikkmiljøet i New York tidlig på 1960-tallet, der folk som Bob Dylan ble anerkjent. Og T-Bone Burnett lagde bevisst all musikken til filmen på den gammeldagse metoden.

- Jeg jobber analogt. Jeg vet selvfølgelig at du kan gjøre alt med digitale verktøy. Jeg kan til og med gjøre deg til stjerne. Vi kaller det «audio photoshopping». Teknologien er blitt så avansert - maskinene analyserer opptakene og fjerner alle feil. Potensialet, særlig på redigeringssiden, er uendelig.

- Er ikke det bare bra for artistene?

- Sikkert. Men analogt er ekte vare. Vi kan ikke rette opp «i klipperommet». Frank Sinatra kom fra radio. Der fikk man kun én sjanse. Derfor brukte han toppen to opptak i platestudio. I dag gjør artister kanskje 300 opptak, så klipper man enkeltord fra de opptakene som høres best ut. Jeg kan ikke jobbe slik, sier Burnett til Bergensavisen.

Elendig business

T-Bone Burnett har en CV veldig få andre musikere/produsenter kan vise til. Fra han jobbet som gitarist på Bob Dylans Rolling Thunder Revue i 1975/1976 og fram til i dag, har han samarbeidet med «de fleste», på film eller i platestudio. Bare de siste årene har Burnett produsert album for Diana Krall, Elvis Costello, Lisa Marie Presley, Steve Earle, Gregg Allman og Elton John/Leon Russell.

- Jeg er blitt veldig selektiv. Jeg vil bruke tida på artister og prosjekter som holder mål. Folk stoler på meg, Hvorfor skulle jeg ødelegge det med å jobbe med døgnfluer? Jeg nekter å selge dritt til folk, sier han bestemt.

65-åringen fra Texas er generelt skeptisk til internett og teknologi som skal demokratisere musikken og bringe oss alle sammen. Han bruker Grateful Dead og Metallica som eksempler, som to motpoler.

- Grateful Dead var et liveband. De var for steine til å lage gode plater. Bandet ville heller skape de mest eventyrlige og ville opplevelser foran et publikum. Da iskremgiganten Ben og Jerry’s laget Cheery Garcia i sin tid, for å hylle Deads frontmann Jerry Garcia, prøve de i årevis å få tak i ham for royaltyutbetalinger. Han brydde seg ikke. Derfor er Grateful Deads økonomi nå en katastrofe. Businessmodellen var elendig. Rettighetene forvitret, sier Burnett og drar en parallell til Metallica.

- De var et liveband, men også et studioband som sikret alle rettigheter. De tenkte framover. Problemet er at de folkene som skapte internett var frikere og deadheads. De brukte Grateful Dead-estetikken - å veve alle sammen til en felles enhet. Det elektroniske universet. En søt idé. Problemet er at dette er utopi. Nå opplever vi at teknologien ødelegger musikken, stripper den for all sjel. Det er fremmedgjørende, mener Burnett.

Fikk Dylan-låt

Han besøkte Greenwich Village for første gang i 1966. Da opplevde han miljøet der som skremmende.

- Jeg kom tilbake tidlig på 70-tallet. Litt modnere. Det var fremdeles et ekko fra 1961 der. Phil Ochs spilte, Dave Van Ronk. Folk-scenen var i utgangspunktet lokal. Radiostasjonene brydde seg ikke. Det var bare mange rare folk som spilte musikk. Ingen trodde det ville føre til noe. Kommersiell var også et fyord. Man skulle ikke bli for kjent. Idealister, som Van Ronk, plantet noe. Men de ville ikke se det vokse opp. Du ser de samme holdningene hos Llewyn Davis i filmen. Plutselig kom Dylan og tok musikken til resten av verden, sier Burnett.

- Dylan er en gammel venn. Han ga oss faktisk en av de få uutgitte låtene sine fra den tida til bruk i filmen. Dylan og Coen-brødrene tenker likt. De er arkeologer, som bygger om det gamle. Dylan gjorde det hele tida i sangene sine. Han tok overskrifter i et blad, skrev det om, og satte det inn i sin egen absurde verden, påpeker Burnett.

Han hadde også ansvaret for musikken til Coen-brødrenes «O Brother, Where Art Thou?», et album som har solgt utrolige ti millioner og gjorde bluegrass stueren igjen. Han guidet skuespillerne Joaquin Phoenix, Reese Witherspoon og Jeff Bridges i «Walk the Line» og «Crazy Heart», og gjorde mye av musikken til storfilmen «Cold Mountain». For å nevne noen filmjobber.

Men Burnett påstår han aldri har jobbet med et større skuespillertalent enn Oscar Isaac i «Inside Llewyn Davis».

- Han eide rollen fra første stund. Jeg var der som konsulent, men trengte sjelden å involvere meg. Oscar har det, rett og slett. Han sang live foran kamera. Ikke skjønner jeg hvordan han fikk det til.

kultur@dagsavisen.no