På gjengrodde stier

Den gamle doktoren stirrer sin egen død i hvitøyet i den innledende drømmen i «Jordbærstedet», Ingmar Bergmans film fra 1957 som nå er iscenesatt av Johannes Holmen Dahl på Nationaltheatrets hovedscene. Det er blitt en hyllest til livet, men skyggene og vissheten om døden slipper aldri taket selv om håpet er jordbærrødt på den svarte og tomme scenen hvor et helstøpt ensemble lener seg på Bergmans gode tekst og hverandre.

Med et nærvær og en persona av det sjeldne spiller Sverre Anker Ousdal hovedrollen som den aldrende Isak Borg. 78-åringen skal feires av sitt gamle universitet i Lund ved å utnevnes til æresdoktor. Men den utvetydige drømmen sitter i sinnet som en ishakke, og til hushjelpen Agdas trassige fortvilelse velger Isak å kjøre bil den lange veien til Lund i stedet for å fly. Med på reisen er svigerdatteren Marianne, som kanskje håper på en ekteskapelig forsoning med Isaks sønn Evald. Det blir en reise i sinnet og i minnene, på gjengrodde stier og i konfrontasjoner med levd liv, gamle redsler og feiltrinn som kanskje ikke er helt uopprettelige.

Det er ti år siden Sverre Anker Ousdal hadde sin avskjedsforestilling som kong Lear på Nationaltheatret. Nå kommer han alene gående inn fra bakscenen, kledd til fest og med et like fast grep om stokken som rundt ordene når han begynner å gjenfortelle den forferdelige drømmen som i filmen er levende og realistisk. Han maner fram skrekken og den isende følelsen av dødens klo, hans egen hånd, som griper etter han fra likkisten. Slik setter Ousdal selv tonen for en forestilling hvor alt dreier seg rundt hans Isak, og hvor kjøreturen blant annet bringer han innom barndommens paradis, stedet hvor han tilbrakte somrene sammen med sine mange søsken og søskenbarna. Blant dem var kusinen Sara, ungdomskjæresten som nå levendegjøres i Isaks minner rundt det som er hans gamle jordbærsted.