Oslo Jazzfestival: Det skjer ting hele tida. Å gå glipp av noe er uunngåelig

Jazzfestivaler i store byer preger ikke dagliglivet på samme måte som Molde, Kongsberg eller Voss blir påvirket av begivenheten. På mindre steder er jazzfestivalene årets store happening. I Oslo er det mye annet som skjer, blant annet med fire andre festivaler denne helga. Derfor kommer Oslo Jazzfestival uten forventninger om at den skal være «folkefest». Her er ingen grunner til å utvide rammene for å ha «noe for alle». Ikke noe galt med popmusikk, her må jeg be om bli trodd, men på Oslo Jazzfestival er det en fest å sette seg ned, holde kjeft i en time eller to, og høre på musikken. Dette viser seg å være en suksess. Alle konsertene jeg overvar i løpet av denne uka var svært godt besøkt, mange av dem helt utsolgte.

Lørdag formiddag reiste jeg et lite stykke inn i Nordmarka, for å høre turkonserten som jazzfestivalen har etablert sammen med Oslo Hiking. I år er det Ellen Andrea Wang som står på hoppkanten i den skrantende Schrøderbakken. Konserten er en slags kuriositet, men den er også en test på hvordan det går an å klare seg under enkle forhold. Ellen Andrea Wang holdt på oppmerksomheten helt alene. Det hjelper selvfølgelig at hun er en uttrykksfull sanger også, men hun fortalte etterpå at vinden tok godt tak i den store kontrabassen. Hun avsluttet med et gjenhør med «Call Me» av gruppa Pixel, som hun slo gjennom med for ti år siden, men som jeg ikke har hørt siden Oslo Jazzfestival i 2016. Gjenforeningskonsert snart?

Ellen Andrea Wang var også med på med på et par av festivalens fineste «ordentlige» konserter. Fra Nordmarka kom hun om kvelden til Nasjonal Jazzscene med sin «Closeness»-trio. Opprinnelig startet for å formidle inspirasjonen fra den amerikanske bassisten Charlie Haden, men med egne låter, med Rob Luft (gitar) og Jon Fält (trommer). Det er nøyaktig fire år siden de presenterte denne gruppa, på den samme scenen. For å markere dette spiller de en helt ny låt som heter «August». De har flere nye sanger også, som antyder at dette er blitt et ordentlig band, ikke bare et midlertidig prosjekt. Det er grunn til å glede seg til fortsettelsen. Fält gjør et shownummer med trommestikkene, mens Luft spiller så elegant at han kan komme til å endre meningen i begrepet luftgitar. Han kommer forresten med sitt tredje album i eget navn, «Dahab Days», til høsten.