«Oppenheimer» føyer seg inn i en lang tradisjon med atomfrykt

Mens temperaturen på den kalde krigen kryper tilbake til frysepunktet, står Christopher Nolan klar for å minne oss om konsekvensene av atomkrig i sin storfilm «Oppenheimer». En episk tragedie om livshistorien til mannen som «ga menneskeheten makten til å ødelegge seg selv», og ifølge Anne Grete Preus «gjorde kjærligheten farlig».

Atombombens pappa Robert J. Oppenheimer, som etter den første prøvesprengningen i Nevada-ørkenen siterte det hinduistiske skriftverket «Bhagavadgita»: «Jeg har blitt døden, ødeleggeren av verdener». Mot alle odds er verden foreløpig ikke helt ødelagt, men beretningen om Oppenheimer og Manhattan-prosjektet føles ubehagelig betimelig i en tidsalder der frykten for atomkrig har blitt en håndfast del av hverdagen igjen. Det sies at dem som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjenta den, og Putins angrepskrig i Ukraina har på sitt sosiopolitiske vis dyttet oss førti år tilbake i tid. Da som nå en tidsalder preget av stor usikkerhet, mens både varm og kald krig setter sitt preg på fremtidsutsiktene våre.

Rapporter fra førpremieren på «Oppenheimer» i Paris forteller om publikummere som forlater kinosalene hulkende og følelsesmessig knust. Men for førti år siden ble verden rystet av en helt annen film som advarte om konsekvensene av atomkrig. I november 1983 benket over hundre millioner amerikanere seg foran TV-skjermene for å se «The Day After», en prestisjeproduksjon om et atombombeangrep på USA.