Opera i djevelsk inspirerende utforbakke

I engelsk komedie fra 1700-tallet er en «rake» en fast rolletype: en rik, dekadent aristokrat som skruppelløst tar for seg av kroppslige nytelser og rusmidler uten tanke på nedturen som følger. «A Rake’s Progress» er også tittelen på en serie trykk laget av William Hogarth midt på 1700-tallet, en form for tidlige karikaturer som er blitt sammenlignet med dagens tegneserier og storyboards. «Progress» betyr i denne sammenheng utforbakke, og det er lett å forstå at bildeserien kan inspirere en opera.

Også som opera er «The Rake’s Progress» (1951) en karikatur, laget med en kombo av inderlighet og distanse som ofte kjennetegner komponist Igor Stravinskijs musikk. Inspirert av effektiviteten i Mozarts operaer tar han et skritt tilbake og vil undersøke mekanismene som får operaer til å virke: kjærlighet, grådighet, galskap, pakter, forbannelser, den uunngåelige døden – og spillet, som rommer sangen og musikken.

På overflaten blir rollefiguren Tom Rakewell fristet av den tvilsomme Nick Shadow – kanskje djevelen, kanskje Toms egen skygge – til å reise fra bygda og sin forlovede Anne Truelove til byen for å få kloa i en lettjent arv. Under dette ligger en haug dramatiske og musikalske referanser. Blant dem er Shakespeares fortelling om Venus og Adonis, som med John Blows musikk regnes for å være den første engelske operaen.