Om feer, forbannelse og forelskelse

Jeg kan nesten ikke tenke meg et større sprang mellom klassiske ballettforestillinger enn det mellom Nasjonalballettens åpningsforestilling denne sesongen, «Askepott», og forestillingen de avslutter med, «Tornerose». Vel er de eventyrballetter begge to og forteller historier vi kjenner godt, der kampen mellom gode og onde krefter står mot hverandre og kjærligheten seirer til slutt. Men oi, oi, Christian Spucks «Tornerose» er virkelig i en liga for seg selv når det gjelder eventyrballetter.

Spucks «Tornerose» ble laget i det herrens korona-år 2020, og er med andre ord ganske ny. Fordi tiden den ble laget i, ikke var noen god spredningstid for nye koreografier, har den fortsatt ikke fått feste som noen ny klassiker. Men dette er en forestilling som fortjener å ses av mange! Og heldigvis er denne forestillingen på plakaten hos Operaen også i september, så får man ikke sett den før sommeren, kommer det flere muligheter.

Det er mye ved denne «Tornerose»-versjonen som oppleves som nytt, spennende og interessant, og Nasjonalballettens dansere gestalter de mange og varierte rollene i dette eventyret svært godt. De mest tradisjonelle rolletolkningene vi finner her, er Kongen og Dronningen (danset av Jonathan Olofsson og Grete Sofie B. Nybakken), og de har dessverre ikke fått så mye å spille på. Det burde de ha fått, dyktige dansere som de er, for det ville løftet det hele et ekstra hakk. Resten av karaktergalleriet, som består av både tjenere, hoff, sommerfugler, feer, dobbeltgjengere m.m., er imidlertid ganske så rikholdig og fullt av overraskelser.