«Og festen fortsetter!» er ikke direkte festlig

Det første adjektivet som dukker opp i tankene hvis man skal beskrive den franske sosialrealisten Robert Guédiguian er ikke nødvendigvis «festlig». Kanskje «traurig», «tradisjonell», «stølbent» eller rent ut «kjedelig». Men neppe festlig. Han har sine standhaftige tilhengere, men etter å ha anmeldt en rekke av Guédiguians filmer i årenes løp (inklusive «Byen er stille», «Don’t Tell Me the Boy Was Mad» og «Huset ved sjøen») må jeg nok bare innse at jeg ikke er en av dem. Fyrens overtydelige, knusktørre, politiske dramaer er omtrent like subtile som en slegge smelt i bakhodet, og bare variasjoner av samme tema. Så godt som alle spilt inn i regissørens hjemby Marseilles, med en rolleliste fylt opp av hans faste repertoarkompani med omgangsvenner (og hans kone gjennom snart femti år: Ariane Ascaride).

Hvor mange ganger kan vi høre aldrende raddiser snakke varmt om solidaritet, klassekamp og sosiale forskjeller mens de svikter sine gamle idealer? Så veldig mange ganger. Hvis syttiåringen Robert Guédiguian var mer folkelig og arbeiderklasse-humoristisk kunne vi kanskje ha beskrevet ham som Frankrikes motsvarighet til Ken Loach, men det er et større kompliment enn jeg er villig til å gi ham. «Og festen fortsetter!» er nok en variasjon rundt samme temaer, men det er fortsatt litt forfriskende at Guédiguian faktisk prøver å fornye seg litt denne gangen.

Ja, vi snakker om enda en sosialrealistisk historie om politiske aktivister i Marseilles, som tar sitt utgangspunkt i virkelige hendelser og utforsker regissørens armenske opphav, befolket av de samme skuespillerne som alltid – men dette er trolig så nærme Robert Guédiguian kommer en tradisjonell, romantisk komedie.