Nye sprell i Flåklypa

4

TEATER

«Heia Flåklypa! Solan, Ludvig og den store melkespannkonkurransen»

Av Gorm Jenseg, basert på Kjell Aukrusts univers.

Regi: Lars Erik Holter

Riksteatret

«Heia Flåklypa!» er en forestilling som tar utgangspunkt i Kjell Aukrusts karakterer slik vi kjenner dem både fra hans bøker og filmen «Flåklypa Grand Prix», og her er det by mot land, melkespann mot melkespann. Her er Reodor Felgen, Solan og Ludvig, Emanuel Desperados og mange flere. Fortellingen som spilles ut på scenen, er imidlertid helt ny, skrevet av Gorm Jenseg. Men han har klart å bevare det velkjente.

Konkurranser er noe Flåklypagjengen kan, og ikke bare innen bilkjøring. Denne gangen er det melkespannkasting det konkurreres i, og laget fra bygda møter et lag fra Oslo, med Enkefru Engelschøn-Glad (Simon Andersen) i spissen. Og de er selvfølgelig klare for juks og fanteri.

Vi voksne som allerede kjenner Aukrusts univers og karakterer, har et godt grunnlag for å forstå det som skjer på scenen. Så når Riksteatret reklamerer med at forestillingen passer for barn fra fem år, bommer de nok med noen år. For her er det altfor mye som går over hodet på de minste. Melkespannkonkurransen er nemlig bare et symbol på en langt viktigere og mer alvorlig kamp mellom bygda og byen. Tidlig får vi vite at Flåklypas meieri står i fare for å bli kjøpt opp av Engelschøn-Glad, og Jostein Kroksleiven (Daniel Karlsson) snakker både om konkurs og kapital. Ikke så greit å forstå for en femåring – og spesielt blir det vanskelig når alt dette er en så vesentlig del av handlingen

Dekoren og sceneløsningene er derimot flotte, og særlig er den levende projeksjonen av Flåklypa-bygda på bakveggen nydelig og maner til innlevelse. Reodors mange oppfinnelser er også spennende å se på, både som de rare konstruksjonene de er, men også når de tas i bruk. For hva sies om en ryggskrubb med tredemølle? Eller et supermelkespann som påvirkes av ekstra kraftig kast? I scenebildet skaper også kostymer og sminke akkurat de figurene vi ønsker å se og kjenne igjen. Skuespillerne skaper også fine og troverdige tolkinger av de velkjente karakterene.

Følg Dagsavisen påFacebook ogTwitter!

Allikevel: Det er mye som ikke forløses i denne forestillingen. Det er til tider for mye prat og mange lange scener som gjør at spenningen forsvinner. Humoren er heller ikke på plass. Det lille som måtte treffe publikum, treffer fortrinnsvis de voksne. Det er for eksempel mange ordspill, men de blir aldri ordentlig festlige. Enkefru Engelschøn-Glad er morsomst for de voksne, mens barna ler mest av Ludvigs (Frank Ole Sætrang) knall og fall og av Emanuel Desperados (Peter Kippersund) – som brøler i vei på et uforståelig tullespråk.

Selv om dette aldri blir en fantastisk teateropplevelse, er den et fint supplement til Flåklypa-universet slik vi allerede kjenner det. Har man en sju- til elleveåring i huset, er dette en forestilling som det kan passe bra å ta han eller henne med på.