Ny Arne Lygre-triumf: Tid for mismot

Etter den euforiske gleden kommer gjerne mismotet. Når det gjelder i «I vårt sted» gjør dette seg gjeldende på flere plan. I sitt forrige drama «Tid for glede» utforsket dramatiker Arne Lygre familiebånd og kjærlighet i det som ble en uvanlig stor suksess på Det Norske Teatret, et stykke som like etter pandemien framsto som en euforisk oppvåkning. «I vårt sted» er en videre utforskning av mellommenneskelige forhold, men nå med søkelys på vennskap som oppstår i voksen alder, hvor higet etter aksept og tilhørighet eltes og forvitrer etter hvert som de ulike faktorene tærer på hverandre.

Utgangspunktet kan være en teori om at tre i et vennskap er en for mye. Likevel handler det aller mest om det allmennmenneskelige behovet for en annen. At behovet for nærhet ikke avhenger så mye av person som av situasjon. Vennskapsbåndene som knyttes i løse og fine sløyfer i «I vårt sted» er skjøre, skapt av det man skjønner er en bunnløs ensomhet hos de tre fortellingen handler om. På hvert sitt vis frykter de nærheten vel så mye som de ønsker å avskjære den.

Sara (Laila Goody) og Astrid (Gisken Armand) har nettopp møtt hverandre. De har innledet et vennskap på om lag samme vis som et kjærlighetsforhold. Tilfeldigheter og et personlig vågemot fører til at de velger å treffes igjen etter det første yre møtet. De setter ord på det gjennom ansvarstaking. De blir nestensøstre. Man fornemmer også et slags maktforhold fra første stund, hvor Astrid er den som tiltrekker seg den andre mest. I dialogen skreller Lygre av de ytre lagene inn mot kjernen, og avdekker langsomt personlige egenskaper og familiære relasjoner.