«North Korea Dance» avslører diktaturenes symbolske bruk av dans

Det er rart hvordan nye situasjoner over natten kan endre måten vi betrakter kunstuttrykk på. Den nye situasjonen jeg tenker på, er ikke overraskende den russiske invasjonen av Ukraina. Den preger oss ikke bare politisk og økonomisk, men også i vårt forhold til opplevelser og møter med ulike kunst- og kulturuttrykk. Denne uken er det premiere på Eun-Me Ahns «North Korea Dance» på Dansens Hus. Denne forestillingen ville vi bare for et par måneder siden betraktet mer som en fremmed, fargerik opplevelse enn som politisk aktuell. Når vi ser den nå, opplever vi at dens funksjon som samtidskommentar brått er blitt aktivert, også for oss i Europa.

Her i landet har etterkrigsgenerasjonen og dens etterkommere vært vant til å betrakte filmer, teater, bildekunst og bøker som omhandler kriger og tyranniske ledere i ulike tapninger, med en behagelig kritisk distanse. Man kan kanskje spørre seg om våre beskyttede blikk har forstått noe som helst av sånne fiksjoner. Vi vil jo helst slippe å ta lidelsene helt innover oss, og fiksjoner inviterer nettopp til at vi slipper det, og heller kan tenke både «riktige» og «fine» tanker om alvoret, samtidig som vi priser oss lykkelige for å slippe å være en del av det hele. Da vi i høst kunne se Bertolt Brechts stykke om krigsprofitøren Mor Courage på Nationaltheatret, ble den oppført som en slags makaber kabaret som vi nøt et glass vin til. Jeg vet ikke om den vinen ville smakt like godt i dag. Ville teatret engang vært fristet til å servere den? I takt med at krig, trusler og uvisshet nå har kommet mye nærmere oss både geografisk og gjennom ulike nettmedier som gir oss krigen minutt for minutt og har spørsmål og svar-forum som går varme, har den behagelige, analytiske distansen vi har hatt til fiksjoner om slike situasjoner plutselig måttet vike for en annen tilnærming.

Vi er mange som i løpet av den siste måneden har opplevd at en rekke sceneforestillinger plutselig har fått et annet innhold enn de har hatt. Humor er ikke lenger bare humor, og klumpen i halsen er lettere å kjenne på enn tidligere. Ikke bare har vi måttet ta stilling til og debattere vårt forhold til russisk scenekunst og kunstnere, noe som blant annet ble gjort under en egen fagdag på Operaen tidligere i mars, men hele sanse- og refleksjonsapparatet vårt er blitt endret denne våren. Den tyranniske kongen i Statsteatrets «2066 - Atter ein konge», som hadde nypremiere på Centralteatret i forrige uke, var plutselig mer skummel enn morsom. Og bare noen nevner noe med russisk opphav, som en bok med russiske folkeeventyr i forestillingen «Agnes Cecilia» som spilles i Kanonhallen på Løren, strømmer konnotasjonene på mens man sitter der og egentlig skal oppleve en helt annen fortelling.