Norsk rock er ikke hva den var

«Norsk rocks historie» er en serie på 12 halvtimes TV-programmer, hver med en ny epoke i norsk populærmusikk. Eller «rock», som det engang ble kalt. En stor satsing som også kom (og igjen kommer) som tilhørende radioprogrammer, podkast som det kalles i dag, med dobbelt så lange episoder, som først og fremst gir plass til mer musikk. Det var også en serie CDer, og til slutt ei 400 sider lang bok som gikk enda mer i dybden.

Det er en sann svir å se nærmere 40 års kulturhistorie presset sammen på seks timer, med en rekke sjeldne klipp fra rikskringkastingens arkiver. Fra den spede begynnelsen med noen få entusiaster på 50-tallet, til den nordnorske bølgen på 60-tallet med Pussycats og 1-2-6, 70-tallet med Prudence, Aunt Mary, Popol Ace og Saft, «De fire store» og A-ha på 80-tallet. Men det viste seg fort at ikke alle fikk plass i løpet av en liten halvtime hver gang.

Serien var veldig opptatt av generasjonsmotsetninger og rock som antiautoritært opprør. Disse uroelementene er for det meste borte i dag. Det første som slår meg i gjensynet er hvor gammeldags ordet «rock» er blitt. Dette begrepet som betydde så mye for de fleste unge er i dag en historisk kuriositet. Rocken er blitt en alminnelig subsjanger med elektrisk gitarmusikk, på linje med jazz, country og blues.