Nølende kjærlighetsdrama

TEATER - Riksteatret
«Anna Karenina»
Av: Leo Tolstoj

Dramatisert av: Armin Petras.

Oversettelse og regi: Morten Borgersen.

Scenografi/kostyme: Milja Salovaara,.

Lysdesign: Antonio Rodrigues-Andersen.

Lyddesign: Lars Årdal.

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard.

Med: Gørild Mauseth, Per Kjerstad, Håkon Ramstad m.fl.

Riksteatret

Leo Tolstojs «Anna Karenina» er med sine presise skildringer muligens den ultimate kjærlighetsromanen. På veien fra bokhylla til scenen har mangfoldige sider og karakterer måttet se seg satt igjen. I Armin Petras dramatisering er det åtte bind store romanverket fortettet og forkortet slik at man står igjen med sju sentrale personer. Vi møter Anna Karenina og hennes ektemann Karenin, Annas elsker Vronskij – samt hennes bror Stepan med kone Darja, og sist (men ikke minst) Darjas søster Kitty og hennes mann Levin. Vi oppholder oss i Russland, sent på 1800-tallet, i det øvrige sosiale sjikt. Og det er de parallelle forholdene til Anna og Vronskij, og Kitty og Levin som handlingen primært dreier seg omkring.

Scenograf Milja Salovaara har valgt seg et enkelt scenerom – med flyttbare stolper, og skjulte rom i veggene. Dermed kan vi lett forflytte oss mellom de ulike scenene, fra en ballsal til en skøytebane, uten å tape tid. Men, selv om både scenografi og bevegelsesmønster bærer preg av den samme stringensen som teksten, så kunne man fint vært enda strengere her. Alle de tidstypiske samtaletemaene som ankrer Tolstojs tekst i sin egen tid er fjernet, og dramatiseringen er i utgangspunktet nesten tidsfristilt. Moderniseringer av Tolstojs tekst knytter likevel materialet tettere til vår egen tid, men her kunne man stolt mer på at materialet står seg godt uten. Kittys kjærlighetssorg blir ikke mer aktuell fordi hun hører på musikk, og ord som «losers» gjør tidsgapet mer synlig enn omvendt. Darjas gjentatte «my goodness» er også et eksempel på avvik fra den opprinnelige strenge formen. Det fungerer som en slags slapstick-humor, noe som ikke kler forestillingen. Det humoristiske aspektet er uansett ivaretatt gjennom karakterskildringen av de sju personene.

Regissør Morten Borgersen har også valgt å la enkelte scener skildres med dans, koreografert av Ingun Bjørnsgaard. Men her virker skuespillerne ukomfortable, og det får ikke det tiltenkte poetiske og grasiøse preget. Selv om særlig duettene mellom Vronskij og Karenin er blant forestillingens høydepunkter, sammen med enkelte av Levins krumspring, så er flere av de andre mer koreograferte scenene mindre vellykkede. Vi møter også en Anna Karenina som ikke virker direkte komfortabel – hun mangler den selvsikkerheten som trengs for at rollen skal virke som et plausibelt midtpunkt. For Tolstoj var ikke Anna et eksempel til etterfølgelse. Snarere ønsket han å la forholdet til Levin og Kitty være et forbilledlig et. Disse aspektene er ikke lenger så lett å få øye på, og grunnen til Annas fall er ikke lenger så åpenbar i dag. Riksteatrets «Anna Karenina» virker rett og slett noe nølende, og da er det også vanskelig å hoppe om bord som publikum.