Noen ganger er det snilt å være litt slem

Teamet bak «Poor Things» serverer et tungt treretters-måltid, der menyen blant annet består av selvmutilering, kannibalisme, gruppsex, brutale trafikkskader, flere gørrete dødsfall og mye slikking. Litt å tygge på for hele familien! Emma Stone, Willem Dafoe og den greske regissøren Yorgos Lanthimos likte åpenbart så godt å jobbe sammen på «Poor Things» at de swingte seg kjapt rundt for å gjenta suksessen med «Kinds of Kindness». En tredelt mastodont-antologi om (blant annet) død og gjenoppstandelse, som har en spilletid på nærmere tre timer.

Jeg så filmen på en fullspekket førpremiere, der den ble treffsikkert introdusert som «en mye særere film, og en mye slemmere film enn «Poor Things». Den var sikkert allerede sær så det holdt for mange, men ble mot alle odds en solid kassasuksess som blant annet sanket elleve Oscar-nominasjoner. Spør du meg er det skikkelig oppløftende å se at såpass eksentriske, særegne og rent ut snodige filmer treffer et bredt publikum, og vil ende opp med å definere tidsalderen vi lever i.

La gå at vi lever i merkelige tider akkurat nå. «Kinds of Kindness» vil neppe treffe zeitgeisten med like stor slagkraft, og er mer i tråd med Lanthimos’ smalere arthouse-filmer. Vi befinner oss i det samme skrullete parallelluniverset som «Dogtooth» (2009), «The Lobster» (2015) og «The Killing of a Sacred Deer» (2017); der sprangene mellom absurd humor, dyp tragedie og ubehagelige voldsomheter er ekstremt korte.