«Nibelungens ring» er uten ringvirkninger

Å lage teater av noe som opprinnelig er en opera, er ikke lett å lykkes med. Mange operaer fremstiller en ganske destillert eller tynn historie, og de lener seg også i stor grad på musikken, som jo har en sentral rolle i det hele. I «Tryllefløyta» på Det Norske Teatret ble den tynne historien altfor iøynefallende, og teatret ville mer enn historien kunne holde. Med Richard Wagners «Nibelungens ring» (heretter kalt «Ringen», verkets uformelle betegnelse) fortoner det seg noe annerledes. Her er det både en intrikat historie, mange karakterer, og et plot som er mangslungent og tidkrevende. Dette er ikke bare opera, men et stort musikkdrama, og det er såpass komplekst, både handlingsmessig og tematisk, at det krever en pedagogisk regissør og dramaturg som virkelig kan hjelpe publikum gjennom historien. At det er Ole Anders Tandberg som nå setter opp en kort teaterversjon av «Ringen» på Nationaltheatret, føles i utgangspunktet ganske trygt. Han er vel bevandret i både teatrets og operaens verden, og bør kjenne begge uttrykkenes styrker og svakheter godt nok til å hente ut det beste av dette materialet.

Men det er mange fallgruver i et prosjekt som dette, og det skal dessverre vise seg at Tandberg og hans kunstneriske team faller ned i veldig mange av disse. Derfor ender dette med å bli en forestilling det er vanskelig å engasjere seg i – den forblir mest inni sin egen boble.

«Ringen» er basert på det tyske heltediktet «Nibelungenlied», et tysk nasjonalepos, og gjennom en forening av norrøn og gresk mytologi ville Richard Wagner lage en fortelling om oppkomsten til en ny verdensorden der mennesker måtte klare seg uten guder. Wagner skrev både tekst og musikk, og jobben tok ham tjueseks år. Urpremieren for hele verket var i 1876. Verkets fire deler, «Rhingullet», «Valkyrien», «Siegfried» og «Ragnarok», spilles i vanligvis løpet av fire dager og utgjør en samlet spilletid på omkring femten timer. Det sier seg selv en kortversjon på drøye to timer som den vi får se på Kanonhallen i høst, vil bli som en slags oppsummering av det hele. Og det tjener egentlig ikke til noen ting, skal det vise seg.