Nattergal i nye fjær

Nationaltheatrets H.C. Andersen-miks for de minste har blitt en lystig og litt annerledes teaterforestilling. Ikke perfekt, men absolutt god nok. H.C. Andersens kunsteventyr er fortellinger som er minst like givende lesning for voksne som for barn. Eventyrene beveger seg iblant inn i et eksistensielt mørke som de minste kanskje ikke får tak i, og i mer enn ett av eventyrene lurer døden plutselig rundt et hjørne. Kristofer Grønskag, som har laget en teatertekst for Nationaltheatret med utgangspunkt i eventyrene «Nattergalen», «Keiserens nye klær» og «Ole Lukkøye», har da heller ikke spart på alvoret. Men innpakningen er både lystig og hemningsløs, og formen på forestillingen, som er regissert av Oleg Glushkov, oppleves som litt ny og annerledes.

Kanonhallen på Løren har ikke akkurat blitt noen kritikerfavoritt blant hovedstadens scener. Stadig vekk har det blitt påpekt hvor vanskelig rommet er å spille i, og hvor lite det forvandles fra forestilling til forestilling. Denne gangen har imidlertid de beige og grønne veggene blitt dekket av svarte tekstiler, og scenegulvet har scenograf Gjermund Andresen fiffig nok utstyrt med noe som kan minne om en fantasifull miniversjon av Stovnertårnet. Det er en slags dobbel S-formet rampe som slynger seg oppover og nedover, og som gjør at skuespillerne hele tiden kan være i bevegelse. Med naturlighet kan de innta ulike posisjoner som kan ses fra ulike sitteplasser i publikumsamfiet. Dette er en både smart, elegant og dekorativ løsning, som dessuten er prydet med buede «vinduer» i gull og lys langs de slyngede gulvbanene. Et mye bedre scenerom denne gangen, altså.

Det som utspiller seg foran oss i dette rommet, er altså forestillingen «Nattergalen», der hovedsakelig H.C. Andersen-eventyret med samme navn og «Keiserens nye klær» er sveiset sammen til én historie. Det fungerer overraskende godt. Vi treffer en konge (Tone Mostraum) som like trassig som en fireåring ønsker seg både nye klær til bursdagen sin og en nattergal som kan synge på bursdagsfesten og gjøre alle gjestene misunnelige. Kongen dyrker materielle gleder, og ser kun verdien i det som er perfekt, så vil han noen gang for eksempel kunne sette pris på noe så enkelt som en klem?