Nasjonale museer under lupen

Hva forventes av deg når du går på kunstmuseum? Mange vil synes det er et absurd spørsmål. Men det er vesentlig for å forstå ulikhetene mellom to nye bøker om norske kunstmuseer. 11. juni åpner det nye Nasjonalmuseet, seks år etter at grunnstenen ble lagt ned, 19 år etter at ideen ble presentert første gang. Det er en begivenhet som kommer til å få internasjonal oppmerksomhet. Publikum vil strømme til, akkurat som de gjorde etter åpningen av det nye Munchmuseet i fjor høst. I en ny praktbok presenterer museet seg selv med et vell av bilder fra den omfangsrike samlingen, arkitekturen og flyttingen. Et utvalg tekster setter det hele i perspektiv.

Litt i skyggen av denne begivenheten er en annen bok blitt lansert. Man skulle tro at også den ville ha Nasjonalmuseet som medutgiver. Men nei, boken om Museet for samtidskunst er utgitt på privat initiativ. Samtidsmuseet, som er ett av mange populære navn på museet i det tidligere Norges Bank-bygget i Oslo, er en av de fem institusjonene som ble tvangssammenslått til Nasjonalmuseet i 2003. Da museet stengte i september 2017, for snart fem år siden med Tori Wrånes’ «Hot Pocket» som siste utstilling, var det en utbredt oppfatning at Nasjonalmuseet ikke brydde seg om dette museets historie. Det at Karin Hellandsjøs beretning stopper da Nasjonalmuseet ble opprettet, kan sees som en bekreftelse på dette.

Hellandsjø og Samtidsmuseet