Når kunsten blir en merkevare

Hva har kunsthistoriefaget gjort galt? Da Nasjonalmuseet fikk ny direktør tidligere i år ble kunstmiljøets ønske om en leder med sterk kunstfaglig kompetanse satt til side. Nå er noe av det samme skjedd igjen når Munchmuseet har ansatt fire avdelingsdirektører under direktør Tone Hansen. I pressemeldingen uttaler topplederen seg med stor tilfredshet om de fire nyansattes kvalifikasjoner, men hun sier ikke like mye om kunsten og den fagligheten museet har ansvaret for å formidle.

I pressemeldingen forekommer ordet «merkevare» intet mindre enn seks ganger. Å bruke et slikt begrep er, nærmest selvfølgelig, samsvarende med å holde opp en rød klut foran kunstmiljøet. Kommersiell tankegang, det å selge kunst og henvende seg til et bredt publikum, synes å være uglesett i kunstfeltets toneangivende miljøer. «Kunsten for kunstens skyld» har vært et mantra gjennom flere tiår.

Velkommen til en ny virkelighet: Når Nasjonalmuseet og Munchmuseet nå er vel etablert i nye bygg har norsk kunstliv flyttet opp i den internasjonale toppdivisjonen av attraktive kunstmuseer. Kunst og kultur er blitt en del av opplevelsesøkonomien, og kunstmuseer er blitt viktige attraksjoner for å lokke til seg turister. Samtidig har interessen for Edvard Munchs kunst steget til nye høyder internasjonalt. Gjennom de siste tiårene har museet intensivert sitt samarbeid med museer verden rundt og viser viktige utstillinger som har etablert Edvard Munch i toppsjiktet av berømte kunstnere.