Nådeløs skildring av Tysklands brutale kolonikrig

Brutalitet og arroganse er kjente ingredienser i all kolonihistorie, men det er likevel forbløffende å bli konfrontert med denne nesten ukjente delen av tysk nær historie. Det tyske koloniveldet i det nåværende Tanzania og deler av Kenya var på topp de første tiårene av forrige århundre, før engelskmennene overtok hegemoniet også i denne delen av Afrika. Men tyskerne prøvde seg med rekoloniseringskamper helt opp mot 2. verdenskrig. Og nettopp uhyrlighetene i 2. verdenskrig la kanskje et lokk på brutaliteten som tidligere utfoldet seg i Afrika.

I «Etterliv», som er Abdulrazak Gurnahs nyeste roman, skrevet i 2020, følger forfatteren fire menneskeskjebner som på forskjellig vis er knyttet sammen gjennom familiebånd eller vennskap, og som alle påvirkes og preges av kolonimaktas herjinger. Dette er velkjent tematikk hos en forfatter som gjennom ti romaner har skildret nettopp menneskers liv i spennet mellom kulturer. Slik han har skildret den afrikanske flyktningens møte med britisk kultur i romanen «Ved sjøen», som kom på norsk i 2001, etter «Paradis» og «Taushetens øy». Disse tre romanene fantes i norsk oversettelse da Abdulrazak Gurnahs nobelpris ble kjent i 2021. Selv kom han som flyktning fra Zanzibar utenfor kysten av Tanzania», til England som 18-åring. Der han i mange år har undervist i litteratur ved engelske universiteter ved siden av sin forfatterkarriere.

Det er de fire karakterene Khalifa, Ilya, Hamza og kvinnen Afiya som driver fortellingen i «Etterliv». En roman som i formen kan kalles klassisk. Den kan ikke krediteres for stor spenning eller for originale eller overraskende litterære påfunn. Snarere preges den av solid research når det gjelder bakgrunn og historie, og av kloke og skarpe karakterskildringer. Til disse kvalitetene kommer de ømmeste og fineste observasjoner av menneskelige relasjoner, og finslipte avsløringer av smålighet, grådighet og brutalitet.