Musti i lyset fra Gruegata

For første gang i sitt fortsatt svært unge liv sier Musti at hun er lykkelig, om vi skal tro henne på låten «Rajo». Den åpner hennes nye album «Ugbad», oppkalt etter henne selv, Ugbad Mustafa Yusuf Noor, og «Ugbad» er på mange måter er en markering av hvor langt hun er kommet på svært kort tid. «Jeg visste aldri hva jeg ville bli, står her i dag og jeg gir dere Musti», rapper hun, enda det var temmelig åpenbart hva hun ville bli da hun ga et engere publikum på Øyafestivalen hakeslepp da hun opptrådte på den lille Bibliotekscenen i 2019. Det var året før debutalbumet «Qoyskayga» slo gjennom med låter som «Gro Harlem Brundtland», «Ok, rosa blomst» og «Lion King», og banet veien for så mange priser at vi snart har sluttet å telle.

Årets «hjemkomst» til Øyafestivalen foran tusenvis av fans, nedenfor blokkene på Tøyen hvor hun er fra, ble en maktdemonstrasjon av de sjeldne. Men før hun kom så langt hadde hun allerede vært Norge rundt på festivaler og vist at hun ikke bare er en Oslo-artist, men en rapper med hele landet som omdreiningspunkt. «Ugbad» som album er lite i format sammenlignet med debuten, men det er en konsis fortsettelse og en solid konkludering på hva «Qoyskayga» førte til. Kort og svært godt en statusrapport fra en artist som på rekordtid er blitt en helt annen uten å miste seg selv på veien.

Musikalsk er «Ugbad» rik på overflaten, men også i undergrunnen, hvor lydene fra en by og fra levde liv gror fram i det totale lydbildet og blander seg med beats, tangenter og fine detaljer enten det er i form av koringer eller en trist fløyte. Alt gjort av Musti selv, med Håkon Ingvaldsen og Omar Mohammed som medkomponister og medtekstforfattere slik de også var på debuten. Produsent er for øvrig Kastel, og da snakker vi samme gjeng som nylig sto bak soloutspillene til Undergrunn-medlemmene Marstein og Jon Ranes, uten at det på noe vis tar fokus bort fra hovedpersonen det her handler om.