«Munch» er ikke for folk flest

Tenk deg at du har tatt deg en helgetur fra Malmö eller Molde, Minneapolis eller Mosjøen til Oslo. Der er det åpnet et kunstmuseum du kanskje har hørt om. Med en kunstner som du også har hørt om. Museet er jo viet til Edvard Munch, han som malte «Skrik», verdens mest berømte maleri. Men bortsett fra det vet du kanskje ikke så mye om kunstneren – i likhet med veldig mange andre.

Så oppsøker du «Munch», som det nye Munchmuseet blir kalt, går inn og gleder deg over kunsten. Men når du kommer ut igjen vet du kanskje ikke særlig mye mer enn da du gikk inn. Det er greit for noen, men ikke for alle. Munchmuseet gjør svært lite for å opplyse publikum. Museets informasjon er på et absolutt minimumsnivå – med mindre du har en smarttelefon og er en kløpper på QR-koder og internett.

Museet har ingen tidslinje over Edvard Munchs liv. Veggtekstene i utstillingene er korte, knappe og nøytrale. Bortsett fra verkstittel, årstall og tekniske opplysninger finnes det ingen skriftlig informasjon knyttet til de enkelte kunstverkene. Du kan bruke en hel dag i «Munch» uten å lære hvorfor Edvard Munch er blitt så berømt. Hvorfor «Skrik» har fått så stor betydning. Du kan forlate museet uten å ha lært om skandaleutstillingen i Berlin, om «Livsfrisen» eller sinnslidelsen som førte til at han la seg inn på doktor Jacobsens klinikk i København. Er ingen interessert i dette?

Publikum har strømmet til det nye museet i tusentall, og vil denne helgen ifølge NTB runde 100.000 besøkende. Åpningshelgen var en gedigen suksess, med kongelig besøk og blide museumsverter som gjorde sitt beste for å slippe publikum til. Jeg er, som så mange andre, begeistret over endelig å få muligheten til å se et stort utvalg av Edvard Munchs kunst. Men det er en ulempe at inngangsbilletten koster 160 kroner. Og det er ingen honnør- eller studentrabatt. Burde ikke museet tilby gratis inngang? Det er bygd med skattebetalernes penger.

Tilgjengeligheten syv dager i uken er vel og bra for dem som kjenner sin Munch og vet hva de er ute etter. Men hvis du ikke kan din kunsthistorie er det ikke mye hjelp å få. Hvis du tar turen opp i ellevte etasje for å se utstillingen med finansmannen og Munch-vennen Rolf Stenersens samling, får du virkelig kjenne på manglende kunsthistorisk kunnskap. Samlingen består av kunsten til både Edvard Munch og hans kunstnerkolleger fra mellomkrigstiden. Som Reidar Aulie, Arne Ekeland, Bjarne Engebret, Else Hagen, Teddy Røwde, Olav Strømme og Jakob Weidemann.

Dessverre er flertallet av disse kunstnerne ukjent for folk flest. Og det vil de fortsatt være. Munchmuseet finner det ikke interessant å fortelle om Munchs kolleger. Det finnes ingen skriftlig informasjon om kunstnerne eller kunstverkene i utstillingen. Ikke engang kunstnernes fødsels- og dødsår har museet tatt seg bryet med å opplyse om.

Det kan virke som Stenersen-samlingen har lav status i Munchmuseet. Den og de to andre samlingene Munchmuseet har ansvar for (Amaldus Nielsen og Ludvig O. Ravensberg), presenteres ikke på museets nettside, hverken på forsiden eller i menyen som gir oversikt over nettstedet. På nettsiden for samlingen er riktig nok Stenersen- og de to andre samlingene nevnt. Men de har ingen egne emneknapper.

Grunnen til det er enkel: Ingen av de tre samlingene er lagt ut på nettsiden. Hvis du søker på «Stenersen-samlingen» får du opp 570 resultater. Stikkprøver viser at alle treffene er Munchs kunst. Så å si alle mangler bilde. Søker du på de andre kunstnerne i Stenersen-samlingen, for eksempel Teddy Røwde, er resultatet 0 treff. Det samme resultatet får du hvis du søker på Amaldus Nielsen. Et søk på den tredje samlingen, etter Ludvig O. Ravensberg, gir mange treff. Men også dette er Munch.

Stenersen-utstillingen viser statusforskjellen i praksis. Alle Munchs bilder er rammet inn med museumsglass som minimerer reflekser. De andre kunstnernes verk er i all hovedsak rammet inn uten glass. Den manglende informasjonen kompenseres av en audioguide. Den formidler også informasjon om utstillingene «Uendelig» og «Monumental». Men lydfortellingen informerer bare om ett utvalgt bilde i hvert rom. Dette er for dårlig. Det hører også med at jeg etter to lange besøk ennå ikke har sett noen bruke audioguiden. Når du kjøper billett på nettet, trenger du ikke gå innom billettluken. Da får du heller ikke vite at det finnes en audioguide.

Hvorvidt et museum skal ha tekster i utstillingene, diskutertes i museumskretser. «Munch» vil jo gjerne fremstå som ungt og hipt, rettet mot barn og unge, så da er liksom datastyrt formidling det eneste rette. Museet har også tatt andre tvilsomme valg. Den mest interessante utstillingen i det nye Munchmuseet er «Alt er liv», en samlingsutstilling laget av den eksterne kuratoren Nora Ceciliedatter Nerdrum. Den byr på et vell av bilder som utvider vår forståelse av hvem Edvard Munch var og hva han interesserte seg for. Men denne utstillingen stenges allerede etter denne helgen. Det er ikke til å tro at en utstilling som det ligger så mye arbeid bak, og som er så interessant og full av nye sammensetninger av ofte ukjente kunstverk, blir tatt ned tre uker etter at museet åpnet. Det kaller jeg en skandale.

Aldri har vel et nytt, norsk museumsbygg fått så stor oppmerksomhet som åpningen av Munchmuseet i Oslo. Det internasjonale presseoppbudet var massivt. Oppmerksomheten har vært stor her hjemme også. For eksempel mener Norges Handikapforbund at tilgjengeligheten for bevegelseshemmede er altfor dårlig. Og museumsdirektørens famøse uttalelse om at hvis Edvard Munch hadde levd i dag, ville han kjørt en elbil fra Polestar, er blitt slaktet i mediene.

Direktørens Polestar-uttalelse er bare ett av flere elementer som viser at Munchmuseet har glemt hvem Edvard Munch var, hva han stod for og hvilket samfunn han virket i. Har museets ledelse skjønt hvem de er til for? De er der for å ta vare på og formidle det Oslos innbyggere eier. Munchmuseet er vanlige folks eiendom. Det er bygget for mannen i gata, ikke for rikinger som har råd til å kjøpe et kunstverk av Edvard Munch selv.

Ser du alt dette under ett får du bildet av et museum som ikke er for folk flest, men for dem som har råd til å kjøpe dyre elbiler og bruker kunsten til å smykke seg med. I museumsbutikken kan du få kjøpt en «Limited Edition» Skrik-ring til den nette sum av 205100 kroner. Hvem sa at Munchmuseet er for folk flest?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Lars Elton

Kunstkritiker og anmelder i Dagsavisen