Morsomt mord på humanismen

Utenfor Nationaltheatret, på Johanne Dydwads plass, står de velkjente statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. På premieredagen for «Besøk av gammel dame» er imidlertid noe litt annerledes enn det pleier: Ibsen og Bjørnson er omhyggelig svøpt inn i plast (slik deler av Nationaltheatret selv er for tiden), og begge har fått hvert sitt «ordensbånd» med teksten «Venter på besøk av gammel dame». Dette skaper en viss nysgjerrighet for dem som går forbi teatret. For hva slags stunt er dette? Og for den som skal se forestillingen «Besøk av gammel dame» melder et annet spørsmål seg: Hva er koblingen mellom statuene og sveitsiske Friedrich Dürrenmatts kjente grotesk-komedie? Vi lar det henge litt i luften.

«Der Besuch der alten Dame» hadde urpremiere i 1956, og har av enkelte blitt beskrevet som et oppgjør med andre verdenskrig, noe dramatikeren selv avfeide at dette stykket var. Og stykkets tematisering av menneskets svakhet når det gjelder økonomisk gevinst, kan absolutt ses i en større sammenheng enn kun den som gjelder krig. Denne gangen har regissør Sigrid Strøm Reibo sett sitt snitt til å koble handlingen i stykket til den noe prekære situasjonen Nationaltheatrets bygning i Oslo sentrum befinner seg i. Vel inne i salen blir koblingen straks tydelig når murpuss faller over kopier av statuene, som nå har fått plass på hovedscenen, og ikke lenger bare er en del av Oslo, men også av Güllen, den lille stasjonsbyen der «Besøk av gammel dame» utspiller seg.

Güllen er en forfallen liten by som befinner seg i en økonomisk krise. Men fra den dagen den gamle damen Clara Zachanassian (Jan Sælid) vender tilbake til byen hun vokste opp i, endrer alt seg for güllenserne. Clara er verdens rikeste dame, noe byfolket er ytterst klar over – men hun har også med seg en grotesk misjon i bagasjen. Clara vil nemlig hjelpe byen økonomisk på én betingelse, nemlig at güllenserne dreper Alfred (Ola G. Furuseth), mannen som gjorde henne gravid og deretter forlot henne for mange, mange år siden. Så – hva vil Güllens innbyggere gjøre? Nå har de muligheten til å reise seg økonomisk. Men er de villige til å ofre sin moral og humanisme for det?