Mørkt drama, lyse rom

5

TEATER

«Byggmester Solness»

Av Henrik Ibsen

Regi: Stéphane Braunschweig

Med: Mads Ousdal, Mariann Hole, Gisken Armand, m.fl

Nationaltheatret

Byggmester Solness har i sitt arbeidsliv tegnet og bygd hus med tårn og spir. Han har virkelig svingt seg opp, men har hatt en karriere uten noen egentlig grunnmur, kun bygd som et skjold mot de tragiske hendelsene som har rammet ham og hans kone Aline. Selv om han også har mestret kunsten å forvandle sorger til vakre byggverk. Nå står alderdommen for døren, og det gjør også neste generasjon. Oppgjørets time er kommet: Står Solness’ liv og virke for et endelig fall, eller finnes det frelse også for en gammel byggmester som ham?

Er det noe som særmerker dette Ibsenstykket, er det at det bukter seg gjennom et vell av kontraster; ungdom versus alderdom, hva man ønsker seg versus hva man får, styrke mot svakhet, realisme versus fantasi. Og i Stéphane Braunschweigs thrilleraktige iscenesettelse også det lyse mot det mørke.

Braunschweig følger teksten tett, og foruten innslag av aldeles himmelsk musikk fra Wagners «Lohengrin» som virkelig åpner rommet når Hilde ankommer, og mot slutten når byggmesteren skal sette krans på tårnet, stoler denne forestillingen mye på styrken i Ibsens replikker og Ibsen selv som storyteller. Og Ibsen er jo en eminent forteller i sine seneste dramaer. Den fortettede handlingen er her tøyd noe ved en veldig virkningsfull bruk av stillhet, og det er også en langsomhet over forestillingen som gir den luft og rom. I møtet med det store, lyse scenerommet og det ganske rolige, men allikevel ikke lavtempererte spillet, er det etter hvert som om vi drives inn i selve luftslottet den unge Hilde Wangel ønsker å bygge med byggmesteren.

Dette er også en forestilling der karakterenes følelser kommer til overflaten slik at sårheten deres blir blottlagt. Mariann Holes Hilde er på mange måter slik vi kjenner henne fra Ibsens tekst; ildfull og viljesterk, preget av driv og påvirkningskraft. Men vi ser henne også gråte, hun er ingen merkelig eventyrfigur som bare kommer og bokstavelig talt vipper Solness av pinnen (eller kirketårnet, om du vil). Hun blir såret av Solness som ikke har holdt løftet han ga henne da hun var et barn. Øyeblikket der dette skjer, står som et såpass sterkt vendepunkt i forestillingen at vi faktisk ikke kan være sikre på om den fatale planen hun legger for Solness videre, egentlig var den hun hadde da hun kom. I møte med Mads Ousdals grå og slitne, men dog fortsatt mektige Solness, er det ingen tvil om at hun gir ham en utfordring. Hilde er en karakter som endrer spillet, og Mariann Hole har skapt en Hilde som i sin lysegule overall skinner som en skjebnesvanger sol over den noe loslitte Solness.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mads Ousdals Solness og Gisken Armand som hans kone Aline representerer i større grad forestillingens mørke; Aline med en streng og krass maske over den store sorgen hun bærer på, og Solness som en stadig mer bister og bitter mann som trykkes nedover og nedover før det store fallet. Vi aner en fordums forfører i ham, og i forestillingens åpning er vi ikke i tvil om at det er han som har både makten og æren. Allikevel ser vi at livet hans har kostet ham både mye og mer enn han egentlig kan bære. I Mads Ousdals skikkelse blir byggmester Solness en mann vi føler med, selv om han ikke er all verdens sympatisk. Både Ousdal, Armand og Hole er for øvrig strålende i sine roller, alle tre.

Å skape en såpass realistisk forestilling av dette Ibsendramaet som i sin samtid ble omtalt av kritikere som altfor symboltungt og virkelighetsfjernt, er et meget godt grep gjort av regissør Braunschweig. For slik får han også grep om publikum. Dette er på ingen måte den mest originale oppsetningen av et Ibsendrama jeg har sett – det slår meg at denne forestillingen like gjerne kunne vært satt opp for ti år siden. Men dette avslører samtidig at det hviler noe litt tidløst over denne renskårne versjonen av Byggmester Solness. Og det er vel mer enn man kan si om de fleste teaterforestillinger som produseres. For allerede når Hilde tidlig i stykket sier til byggmesteren «Kongeriket på bordet!», aner vi at denne forestillingen må være et aldri så lite stykke kongerike i seg selv.