Mørk og giftig «Alle mine sønner»

Arthur Miller lovte at hvis «Alle mine sønner» ble en like stor flopp på Broadway som hans første drama hadde vært, tatt av etter bare fire forestillinger, så skulle han finne et annet yrke. Men USAs kanskje fremste dramatiker slapp å skifte beite. «Alle mine sønner» (1946) står igjen som en av hans største suksesser. Det er lett å skjønne hvorfor, og man kan bare tenke seg hvilket avtrykk det satte et par små år etter at krigen var slutt, sett gjennom en familie som syder av hemmeligheter og løgner, det hele med utgangspunkt i to voksne sønner som ble sendt ut for kjempe i andre verdenskrig. Bare den ene kom hjem igjen. Det beksvarte bakteppet skal på ingen måte bli lysere.

Stykket er kanskje ikke like kjent her hjemme som for eksempel «En handelsreisendes død» og «Heksejakt», sistnevnte en allegori over mccarthyismen som Miller selv stiftet bekjentskap med etter «Alle mine sønner». Da jakten på kommunister ble intensivert, ble Miller gransket for «Un-American Activities» etter sin ramsalte kritikk av den amerikanske kapitalismen, av krigsprofitørene og av den amerikanske drømmen i stykket som nå settes opp på Nationaltheatret.

Maren Bjørseth oppsetning av «Heksejakt» på Oslo Nye Teater fikk et kort liv under pandemien. Nå gir hun seg i kast med Miller på nytt, og tolkningen av stykkets giftige svik og skjøre mellommenneskelige bånd er både finstemt og dramatisk turnert. For ikke å glemme humoren, som i Bjørseths rytmiske svir nærmest danses fram med elegant bruk av et fint sammensatt ensemble.