Morderisk moro med «Detektimen»

Man skal være en usedvanlig forsoffen privatdetektiv for ikke å finne noe glede ved storsatsingen til Riksteatret, skapt av Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løseth. Dette er hurratrioen fra Trøndelag som står bak lokale suksesser som «Tordenskjold – alle tiders trønder» og «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen», men også Nationaltheatret-oppsetninger som «Alice i Vidunderland» og «En julenattsdrøm». Nå gyver de løs på vår kollektive fredagsunderholdning fra den gangen NRK hadde monopol på alt, også på mord.

Det lages stadig nye musikaler, men det er en krevende øvelse å få timing, musikk, aktører og manus til å spille på lag. «Detektimen – en kriminalmusikal» lykkes med det meste, ikke minst takket være et godt håndlag med det musikalske og et stramt konsept som har utspring i en konkret idé. Den hadde for øvrig skuespiller Øystein Røger, til vanlig på Nationaltheatret, nå i en uvant rolle til han å være om bord på «M/S Kronprins Harald», eller Kielferga om du vil. Det er her hele handlingen utspiller seg etter at den velkjente stemmen til tidligere NRK-kanalvert Ragnhild Sælthun Fjørtoft har introdusert det hele og tidskoloritten er lagt til den kalde krigen på 80-tallet med alt som hører til.

For TV-sjåarane var «Detektimen» på særlig 1970- og 80-tallet et ukentlig høydepunkt, og en introduksjon til internasjonal TV-krim fra både øverste og tredje øverste hylle. Derrick, Kojak, Baretta, Ellery Queen, Bergerac, for å nevne noen ganske få. «Detektimen – en kriminalmusikal» har hostet opp en fiktiv kriminalsjefinspektør som henter frakk og trekk fra flere av dem: Stephan Reckyll. Han blir tatt imot som en stjerne av kapteinen på Kielferga ved avgang fra Oslo. Reckyll har vært på fisketur med Horst Tappert på Hamarøy, og dermed er vi i gang også med mer eller mindre skjulte referanser til blant annet Derrick og andre serier eller kriminalforfattere.