Modige Hilary Mantel er død

Et kjapt nettsøk, og Hilary Mantels imponerende merittliste er det som fyller skjermen.

Den britiske forfatteren ble første kvinne som vant den prestisjetunge Bookerprisen to ganger, for første og andre bind i trilogien sin om Thomas Cromwell og Henrik den åttende og det engelske hoffet på 1500-tallet. Første gang for «Wolf Hall» (2009), som i Hege Mehrens norske oversettelse heter «Ulvetid». Andre gang for «Bring Up the Bodies» (2012), som Mehren kalte «Falkejakt». Også for tredje bind, «The Mirror and the Light» (2020), eller «Speilet og lyset», ble hun nominert, men den nådde ikke helt til topps hos Booker-juryen.

Hilary Mantel var kommandør av det britiske imperiordenen, som betyr at hun kunne bruke hederstittelen Dame. Hun solgte fantastisk mange eksemplarer av trilogien sin, noe som slett ikke er gitt for mursteinstjukke historiske romaner, priser eller ikke. For bøkene sine fikk hun det amerikanske svaret på Kritikerprisen, den prestisjetunge National Book Critics Circle Award, og flere andre litterære priser og utmerkelser.

Fordi bøkene er gode. Lysende. Strålende. «Dizzyingly, dazzlingly good», oppsummerte The Daily Mails kritiker trilogien. Historien slik Hilary Mantel forteller den i «Ulvetid»-trilogien er utrolig spennende. Ikke bare fordi oppkomlingen Cromwell og konedreperen Henrik 8. levde interessante liv, med rike doser renkespill og maktkamp og et solid dryss vold og intriger.

Spenningen oppstår fordi Hilary Mantels klarte å gjøre råstoffet til noe mer, noe evigaktuelt, noe som også handler om vår tid, om oss. Om menneskene. «Ulvetid»-trilogien er en politisk thriller, en historieleksjon, og et grandiost mellommenneskelig drama. Alt dette, og mere til, skrevet med setninger som drar leseren inn og igjennom, og får henne til å føle at hun selv er til stede i maktens korridorer, i et trekkfullt slott på 1500-tallet, med jaktmarkene utenfor.

Man skriver ikke sånne bøker uten dyp menneskelig innsikt. Kanskje heller ikke uten selv å ha opplevd at livet kan by på motstand.

Selv om det er «Ulvetid»-trilogien som vil bli stående som Hilary Mantels litterære hovedverk, med plass i den moderne britiske kanon, er jeg minst like glad i hennes memoarer, som ikke er utgitt på norsk. I «Giving Up the Ghost» (2003) skriver Hilary Mantel om oppveksten sin som eldst av tre døtre. Hun tenkte hun kunne bli hva hun ville. En ridder, kanskje, med hest og sverd? Eller noe annet, minst like spennende.

I stedet ble tenårige Hilary syk. Ingen forstår hva som feiler henne. Det er noe skammelig med hele sykdommen. Damegreier. Blod og smerter «der nede», uff og huff. Sikkert bare hysteri, mener legene, skråsikkert arrogant. Først etter flere år med grufulle smerter, og etter å ha gjennomgått både psykiatrisk behandling og en mislykket operasjon, blir det klart at Hilary Mantel lider av endometriose, en sykdom som rammer opptil ti prosent av alle kvinner. Medisinene hun får mot smerter, gjør henne oppblåst og uvel. Smertene vedvarer. Operasjonen ødela muligheten hennes for en gang å få egne barn.

Hilary Mantel skriver i memoarene nydelig om det man på engelsk kaller «giving up the ghost», altså å la håpet fare. I stedet for babyer av kjøtt og blod, vil hun skape babyer av ord og papir. Bøker.

I dag snakker vi åpnere om endometriose enn da Hilary Mantel var ung på 1970-tallet. Også takket være nettopp Hilary Mantel, som var tidlig ute med å skrive og fortelle om sykdommen, og om hvordan legenes manglende kunnskap om kvinnehelse påførte henne mye unødvendig smerte, både fysisk og psykisk. «My fertility [was] confiscated and my insides rearranged», skriver hun.

Hilary Mantel var modig. Modig litterært, på en utforskende og nysgjerrig måte, alltid villig til å utfordre leserne.

Dessuten modig i ordinær, hverdagslig forstand, idet hun sa det hun faktisk mente, også når det gjorde andre sinte og opprørte. Hun la aldri skjul på at hun ikke hadde særlig sans for monarkiet, selv om «Ulvetid»-trilogien handler mye om kongehuset på 1500-tallet. «Jeg nekter å tro at folk er slaver av natur, at de faktisk setter pris på ulikhet», sa hun om monarki som styreform, så sent som i september 2021.

I 2021 sa hun også at hun ikke kunne se for seg at prins Georg, altså eldstesønnen til den nye kronprins William og kronprinsesse Catherine, noensinne blir konge. Monarkiet varer neppe to generasjoner til, utdypet hun. I 2013 ble tilhengere av det britiske kongehuset illsinte da Mantel uttalte at Catherine var en «plastprinsesse» giftet inn i kongehuset for å «avles på». Folks opprørthet overrasket forfatteren – slik Mantel så det, var behovet for nytt blod åpenbart.

Like morsomt syntes hun det var da folk hisset seg opp over at hun skrev en novelle, som igjen ga navn til en novellesamling, med tittelen «The Assassination of Margaret Thatcher» (2014), på norsk «Drapet på Margaret Thatcher». På grunn av tittelen, kom politiet på døra og lurte på om Hilary Mantel kanskje syslet med terrorplaner? «Hvilken farse! Politiet på døra på grunn av et oppdiktet drap på en allerede avdød kvinne!», var Mantels oppsummering.

Humor, mot og en unik penn. Hilary Mantel hadde alle. Ikke minst hadde hun en dyp innsikt i Livet med stor L. Det som ble, og det som kun eksisterer som en mulighet, det Mantel kalte ghosts. Her i et utdrag fra memoaren «Giving Up the Ghosts»:

«You come to this place, mid-life. You don’t know how you got here, but suddenly you’re staring fifty in the face. When you turn and look back down the years, you glimpse the ghosts of other lives you might have led; all houses are haunted. The wraiths and phantoms creep under your carpets and between the warp and weft of fabric, they lurk in wardrobes and lie flat under drawer-liners. You think of the children you might have had but didn’t. When the midwife says, ‘It’s a boy,’ where does the girl go? When you think you’re pregnant, and you’re not, what happens to the child that has already formed in your mind? You keep it filed in a drawer of your consciousness, like a short story that never worked after the opening lines.»

Hilary Mantels (1952–2022) historier fungerte helt til veis ende. Hvil i fred.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist